Du er her: Forsiden / Aktuelt / Artikler / Alternativt eller etablert? Hva er forskjellen?

Alternativt eller etablert? Hva er forskjellen?

Oppdatert 14.02.2014
  • envelope
  • twitter logo
  • facebook logo
  • printer

Et filosofisk blikk på hvordan vi definerer vitenskap og vitenskapelighet

Av Johan Arnt Myrstad og Rani Lill Anjum

Innledning

Hva er vitenskap og hva anser vi som vitenskaplighet? Dette er spørsmål som kan være verdt å se nøyere på før vi aksepterer at det er et klart skille mellom den etablerte skolemedisinen og alt det vi kaller ”alternativ medisin” eller ”alternativ behandling”. For hva er det egentlig som gjør noe til etablert og noe annet til et alternativ? Er den etablerte medisin mer vitenskapelig enn den alternative, ved at den for eksempel benytter seg av mer vitenskapelige metoder? Er resultatene til den etablerte behandlingen ”vitenskapelig bevist”, mens den alternative behandlingen ikke har noen vitenskapelig dokumenterte resultater å vise til? Og har den alternative tradisjonen et forklaringsproblem med hensyn til hvorfor behandlingen eventuelt fungerer, mens den etablerte tradisjonen kan henvise til entydige kausale modeller?

Hva vi er tilbøyelig til å svare på slike spørsmål avhenger av hva vi legger i begrepene vitenskap og vitenskapelighet.

Hva er vitenskap?

Generelt kan man si at den vitenskapelige aktiviteten (ideelt sett) skal bidra til en gjennomgripende forståelse av fenomenet man undersøker. En slik forståelse innebærer ikke bare en beskrivelse av fenomenet, men også en forklaring på hvorfor det oppstår og på hvilken måte det er relatert til andre fenomener. Først ved å forstå hvilken sammenheng et fenomen står i, blant annet ved å avdekke under hvilke betingelser det oppstår og hva slags effekter det vil ha, vil vi være i stand til å forklare, forutsi og påvirke fenomenet.

Dette med kausalitet, altså årsakssammenhenger, er følgelig helt grunnleggende i vitenskapen. For hvordan kan vi egentlig ha noen som helst forståelse av for eksempel fenomenet kreft hvis vi ikke vet noe som helst om dets årsaker og virkninger? Og hvordan kan vi påvise at det er en sammenheng mellom CO2-utslipp og klimaendringer hvis vi ikke kan forklare hvordan disse to fenomenene er relatert til hverandre? Å avdekke og forklare årsakssammenhenger blir derfor både et mål og et middel for vitenskapen.

Hva er vitenskapelighet?

Det er gjerne to ting som sies å skulle sikre vitenskapelighet, nemlig metode og resultater. Metoden skal garantere for at teoriene er utviklet på holdbare måter, og hvis man kan vise til resultater som underbygger disse teoriene, har vi en sterk indikasjon på at metoden fungerer. Har vi en god vitenskapelig metode for å komme fram til holdbare teorier, så vil vi kunne beskrive, forklare og forutsi fenomener, noe som igjen vil sette oss i stand til å gripe inn i og påvirke prosessene.

Ved å få kunnskap om årsakssammenhenger, vil vi kunne forstå under hvilke betingelser et fenomen oppstår, for eksempel en lidelse eller et symptom. Dette er avgjørende for å kunne gripe inn og forhindre eller utløse dette fenomenet. Videre vil kunnskap om årsakssammenhenger være nødvendig for å kunne hindre eller motvirke uønskede effekter av fenomenet, men også for å oppnå ønskede effekter. Innen medisin er målet om å kunne påvirke prosesser helt essensielt for å si at man har kommet fram til resultater av forskningen, ettersom det å forhindre eller kurere lidelser ofte er det endelige målet for den vitenskapelige aktiviteten. Man ønsker for eksempel gjerne å lindre smerte, minske plagsomme bieffekter, fjerne en risiko, eller rett og slett forhindre sykdom.

Det finnes et vidt spekter av måter å forsikre seg om at forskningen vitenskapelig kan dokumentere resultater. Disse er blant annet:

  • målbarhet (at resultatene er målbare etter nærmere bestemte regler for måling)
  • etterprøvbarhet (at resultatene kan gjentas av andre forskere enn de som opprinnelige fant fram til dem)
  • kontrollerbarhet (for andre faktorer i den aktuelle konteksten, slik at den effekten man ønsker å måle kan isoleres fra andre eventuelle effekter)
  • kommuniserbarhet (at man for eksempel kan beskrive et forsøk på en måte som setter andre i stand til å utføre det på samme måte)

De fleste av disse måtene henger sammen med hverandre og vil i større eller mindre grad bli vektlagt i løpet av forskningsprosessen. Tatt i sin mest omfattende og strengeste forstand, vil de innebære at man forutsetter en gjennomgripende forståelse av fenomenet. Slik sett vil måtene å sikre seg at man har funnet fram til vitenskapelig dokumenterte resultater, falle sammen med den fullt utbygde vitenskapelige metode for utvikling av holdbare teorier. Dette innebærer spesielt at man først aksepterer resultatene som vitenskapelig dokumentert når man har akseptert og integrert en kausal modell for fenomenet. Desto viktigere blir det å undersøke nærmere det vitenskapelige grunnlaget for etableringen av en kausal modell eller for begrepet om kausalitet overhodet, anvendt innenfor (natur-)vitenskapelige kontekster.

Den induktive metoden

Hva er så i følge moderne vitenskapsfilosofi den vitenskapelige metoden for å komme fram til holdbare teorier, herunder spesielt vitenskapelige kausale modeller? Dette er det ingen generell enighet om blant vitenskapsteoretikere, men et syn som har stått sterkt er at observasjon og eksperimenter utgjør kjernen i den beste vitenskapelige metoden.

Francis Bacon (1561-1626) fremsatte en metode i verket Novum Organum som kalles den induktive metoden. Denne metoden går ut på at man utleder generelle teorier fra et stort antall enkeltobservasjoner. Et moment som er helt avgjørende for å garantere vitenskapelighet, var ifølge Bacon at observasjonene skulle være fullstendig forutsetningsløse, eller fordomsfrie. Dette var for på sikre idealet om objektivitet, altså uavhengighet av subjektive oppfatninger, noe som gjerne anses som et grunnleggende og nødvendig kriterium for vitenskapelighet. Når man foretar observasjonene er det derfor viktig å kaste fra seg de fordommene man har i kraft av sitt menneskelige, individuelle, språklige og filosofisk-teoretiske ståsted. Ideen er at man fra et fordomsfritt, omfangsrikt og variert observasjonsgrunnlag skal kunne slutte seg fram til mer generelle teorier nærmest automatisk.

Men er det egentlig mulig å observere seg fram til en vitenskapelig teori som skal beskrive, forklare og forutsi et fenomen? For å si det på en annen måte: Kan man egentlig observere årsakssammenhenger?

Kritikken av årsaksbegrepet

David Hume (1711-1776) var den første filosofen til å påpeke problemene ved å observere seg fram til en årsakssammenheng. Når vi hevder at det er en årsakssammenheng mellom to fenomen, for eksempel inntak av rødvin (A) og migrene (B), så har vi ifølge Hume ikke mulighet til å observere at A er årsak til B. Det eneste vi kan føre tilbake til rene observasjonsdata, er (i) at A og B begge forekommer, (ii) at A skjer før B, og (iii) at det er en form for kontakt mellom A og B med hensyn til avstand i rom og tid. Vi kan også observere at (i), (ii) og (iii) skjer ofte, eller til og med hver gang vi utfører eksperimentet, og selv under ulike betingelser. Men det vi ikke kan observere er at det skulle være (iv) en slags nødvendig forbindelse mellom A og B. Vi kan rett og slett ikke observere at B fordi A. Dette er noe vi må slutte oss til utover enkeltobservasjonene. Kausaliteten er altså ikke noe vi kan observere, men bare noe som vi leser inn i fenomenet.

Men er det ikke likevel sånn at vi faktisk kan observere en årsakssammenheng? Eller i det minste at vi kan foreta observasjoner og eksperimenter som fører oss fram til en felles teori som kan forklare enkeltfenomenene ut fra bakenforliggende prinsipper? Vil ikke gravitasjonsloven være et godt eksempel på en teori som kan beskrive, forklare og forutsi noe om fallende objekter?

Poenget til Hume er at selv om en teori har vist seg å være nyttig og informativ til nå, så vil den ikke kunne garantere for framtidige observasjoner. At vi har en teori som kan forklare sammenhengen mellom rødvin og migrene, og som gjør det mulig å unngå migreneanfall ved å la være å drikke rødvin, vil ikke i seg selv være nok til å si at teorien vil ha holdbarhet i framtiden. Selv om vi foretar et eksperiment et stort antall ganger og under varierte betingelser, og slik samler observasjonsdata som alle peker i samme retning, så er ikke dette tilstrekkelig for å trekke konklusjoner utover det vi allerede har observert. Det er dette som ligger i navnet induktiv metode. Metoden innebærer en induksjon, der man på bakgrunn av enkeltobservasjoner slutter seg fram til en generell teori. En induktiv slutning går som følger:

Premiss: Noen A er B

Konklusjon: Alle A er B

Ifølge Hume er induksjon en logisk ugyldig slutning, og derfor uholdbar som metode for sikker kunnskap. Dette er fordi man slutter seg fram til en teori som omfatter alle tilfeller på bakgrunn av observasjoner av et endelig antall tilfeller. Konklusjonen vil da gå utover premissene, noe som nødvendigvis gjelder for alle teorier som påberopes generalitet; og dette gjelder typisk for kausale forklaringer.

Falsifikasjon og vitenskapelighet

Dette har fått vitenskapsteoretikere til å hevde at det ikke er mulig å verifisere, altså bekrefte, en teori gjennom observasjon. Dette problemet ved den induktive metoden ble også påpekt av Karl Popper (1902-1994). Ettersom en vitenskapelig teori alltid er generell, så er den ikke engang verifiserbar i prinsippet. Ingen enkeltobservasjon vil noensinne sette oss i stand til å slutte noe om fremtidige observasjoner. Følgelig kan ikke verifiserbarhet være et kriterium for vitenskapelighet. Derimot vil en enkelt observasjon ifølge Popper være tilstrekkelig til å falsifisere, altså tilbakevise, en generell teori. Skulle det dukke opp et moteksempel til teorien, så er dette nok til å fastslå at teorien ikke kan gjelde for samtlige tilfeller. Popper fremsetter derfor falsifiserbarhet som et demarkasjonskriterium på vitenskapelighet: En teori kan sies å være vitenskapelig bare hvis den er falsifiserbar.

Problemet med kausalitet og induksjon viser seg i all empirisk forskning. Teorier fremsettes, forkastes og erstattes, og det er ikke mulig å forutsi hvilke som vil holde seg og hvilke som blir forkastet på lang sikt. For ikke mange år siden var for eksempel melk, korn og potet ansett for å være helt avgjørende for et sunt og næringsrikt kosthold. Men i dag er det flere kostholdseksperter som sier at laktose, gluten og stivelse tvert imot er årsak til mange fysiske og psykiske lidelser, som schizofreni, depresjon, hyperaktivitet og til og med autisme. Andre igjen mener at det er kunstige tilsettingsstoffer som utgjør den største helsemessige faren og som gjør at flere og flere utvikler matallergier. Hvis en årsakssammenheng kunne observeres (direkte), så ville vi også være i stand til å se både årsaker og konsekvenser direkte uten å behøve å gå omveien om teorier. Dette bringer oss over til et annet problem ved den induktive metoden, nemlig hvorvidt fordomsfrie observasjoner overhodet er mulig.

Teori og observasjon

Ifølge Norwood Russell Hanson (1924-1967) er alle våre observasjoner allerede fortolket. I boka Patterns of Discovery argumenterer han for at det vi ser alltid er farget av våre øvrige oppfatninger, kunnskap og teorier.

Hanson bruker et eksempel der han tenker seg at Johannes Kepler og Tycho Brahe står sammen og ser på en soloppgang. For Kepler var sola det faste punktet, mens jorda var den som beveget seg. Tycho derimot anså jorda for å være det faste punktet som sola beveget seg rundt. Hanson stiller så spørsmålet: Ser Kepler og Tycho det samme når de ser på sola i øst? (Hanson, s. 5) Det mest opplagte svaret på dette spørsmålet, sier Hanson, er at de selvfølgelig ser det samme, men at de tolker det forskjellig. Men hva betyr det i så fall at de ser det samme? Den eneste måten de ser det samme på, er som et rent fysiologisk fenomen: De har den samme retinale reaksjonen. Men dette kan ikke være hva som ligger i det å se noe, sier Hanson. For eksempel, hvis man er hypnotisert, gal eller man er sterkt påvirket av alkohol eller stoff, så vil man kanskje ikke være i stand til å se sola, selv om man har er retinal reaksjon på den. (Hanson, s. 6)

Det må altså være noe mer som ligger i hva det er å se noe enn det rent fysiologiske nivået der Kepler og Tycho kan sies å se det samme når de ser på sola i øst. For å se noe kan ikke bare være en rent fotokjemisk prosess. Å se er en erfaring, sier Hanson, og det er mennesker ikke øynene deres som ser. (Hanson, s. 6) ”Cameras, and eye-balls, are blind.” (Hanson, s. 6)

Når vi ser noe, så er det ifølge Hanson ikke sånn at vi først ser noe, for deretter å tolke det. I så fall høres det ut som om vi gjør to ting når vi ser noe, og ikke bare en ting. Poenget er at det ikke finnes et nivå der vi bare ser noe, rent objektivt eller nøytralt, for deretter å tolke hva vi ser på bakgrunn av hva vi ellers vet eller tror. Hanson bruker såkalte gestaltswitch-figurer til å belyse hva han mener. Disse er slik at man kan se en og samme figur forskjellig, som for eksempel den figuren som kan sees som en hare eller som en and:

Illustrasjonen er hentet fra N. R. Hanson: Patterns of Discovery, Cambridge 1965, s. 13

Å se noe er følgelig å se det som noe. En fysiker som ser et røntgenrør ser på én måte det samme som et lite barn eller en lekmann ser når de ser på røntgenrøret, sier Hanson (s. 17). Men barnet og lekmannen kan ikke se det som et røntgenrør. De kan ikke se det som fysikeren kan se. ”…they are blind to what he sees.” (Hanson, s. 17) Å se det samme er på mange måter å dele samme kunnskap. Vår kunnskap, erfaring og teorier vil bidra til å forme hva vi ser.

Følgelig vil det ikke være utenkelig at to personer med ulik teoretisk og kunnskapsmessig bakgrunn vil kunne se et og samme fenomen som to ulike typer observasjonsdata. Det å ”observere” årsakssammenhenger vil derfor aldri være uavhengig av hvilke teorier og erfaringer man stiller med når man står overfor et fenomen som man skal undersøke. Ifølge Hume observerer man aldri en årsakssammenheng direkte, men slutter seg til den ut fra vane, forventning eller en naturlig tiltro til at framtida skal være lik fortida. Og da er jo nettopp de erfaringene vi allerede har svært toneangivende for hvilke forventninger vi har til hva vi kommer til å observere. Et viktig poeng hos Hanson er dessuten at det ikke bare er hvordan vi oppfatter sansedata som er teoriavhengig, men at den bakgrunnskunnskapen vi har også vil påvirke hva vi anser som relevante sansedata. Dette gjør det vanskelig å tenke seg at man skal kunne gjøre seg fordomsfrie observasjoner som man kan slutte teorier ut fra.

Vitenskap som religion

At den vitenskapelige metoden er å fordomsfritt observere seg fram til vitenskapelige teorier synes altså å være en illusjon. For det første kan man ikke observere årsakssammenhenger direkte (Hume). For det andre vil ingen enkeltobservasjoner være tilstrekkelige for å verifisere, altså bekrefte, en hypotese (Popper). For det tredje er våre observasjoner alltid teoriavhengige, eller i det minste styrt av vår øvrige bakgrunnskunnskap, oppfatninger og forventninger (Hanson).

Observasjon alene kan følgelig ikke være tilstrekkelig for å komme fram til en vitenskapelig teori. Og som vitenskapsteoretikeren Paul Feyerabend (1924-1994) påpeker: ”Hvilke observasjoner skulle for eksempel underbygge relativitetsteorien?” (ref). Ifølge ham er det mange grunner til å være skeptisk til de etablerte vitenskapenes klokkeklare tro på sin egen vitenskapelighet. Det første som bør gjøre oss skeptiske er den særegne statusen som vitenskapen har i samfunnet. I artikkelen ‘How to defend society against science’ hevder han at vitenskapelige ”fakta” fremsettes og læres bort på samme måte som religiøse ”fakta” ble det for bare litt over hundre år siden, uten noen form for kritisk refleksjon. Stilt overfor alternative synspunkt, for eksempel kristendommen, så blir det tatt for gitt at vitenskapen har rett og alternativet tar feil. På denne måten er vitenskapen blitt like undertrykkende som de ideologiene den skulle bekjempe, sier Feyerabend. Og selv om ingen blir drept for å begå ”vitenskapelig kjetteri” i dag, så er dette bare fordi vår moderne sivilisasjon ikke tillater det. ”Kjettere av vitenskapen lider likevel den strengeste form for sanksjoner som denne relativt tolerante sivilisasjonen kan tilby” (Feyerabend, s. 157).

Kunnskap og kapital

I kronikken ’Farlig kunnskap i dag?’ forteller Svein Anders Noer Lie om en forsker, Arpaid Puzstai, som gikk til BBC med forskningsresultater som viste inntak av gen-modifisert mat kan føre til store skader på indre organer. Som følge av offentliggjøringen av disse resultatene, som jo innebar en kritikk av genteknologien som metode, ble Puzstai suspendert fra sin stilling ved Rowette Institute. Datamaskinen og alle dataene hans ble konfiskert og han fikk forbud mot å snakke med all presse om forsøket i syv måneder. Forskningsmaterialet hans ble deretter manipulert og omfortolket, og Puzstai ble beskyldt for å være en udugelig forsker.

Dette er ikke på noen måte et unikt tilfelle der forskere er blitt utsatt for strenge sanksjoner for å publisere forskningsresultater som truer det etablerte forskningsmiljøet. Særlig blir dette farlig når det er store økonomiske interesser inne i bildet. Noer Lie stiller spørsmålstegn ved finansieringsordninger i forhold til forskning: ”Det påfallende er at våre holdninger til prinsipper om å holde viten og makt fra hverandre forvitrer i en tid hvor det aldri har vært viktigere å skille nettopp mellom kapital og kunnskap.” (Utropia, 30. aug. 2006)

En av utfordringene med å holde økonomi og forskning fra hverandre er nettopp patentlovverket som kun tillater patentering av oppfinnelser. Korn og planter som finnes naturlig i økosystemet vil ikke kunne gi økonomisk gevinst som følge av patentering, mens genmanipulerte arter er oppfinnelser, og kan derfor patenteres. Det samme problemet finner man i legemiddelindustrien, der såkalte naturlegemidler ikke kan patenteres, og derfor ikke er økonomisk lønnsomme å teste, produsere og distribuere. Den økonomiske gevinsten av kunstige kjemikalia er derimot åpenbar, og det vil følgelig lønne seg for den farmasøytiske industri, og sannsynligvis også for de offentlige budsjetter i form av skatter og avgifter, om en lege skriver ut resepter på patentert farmasøytika, snarere enn å anbefale omlegging av kosthold, vitaminer og mosjon.

Behandlinger basert på naturlig forekommende emner står følgelig i fare for å bli skviset ut av den farmasøytiske industrien og deres lobbyer. En effektiv måte å gjøre dette på er å stemple slike alternative behandlinger som useriøse, uvitenskapelige etc. og insistere på at vitenskapelig dokumentasjon bare kan skje gjennom enormt kostbare dobbeltblindforsøk etc., som produsentene av naturmedisin vanskelig kan finansiere ettersom de altså ikke kan patenteres. Og forskningsinstitusjonene vil verken av økonomiske eller av forskningsmessige grunner være like interesserte i å sette inn ressurser for å undersøke slike behandlinger nærmere.

I en episode av fjernsynsserien ”Presidenten” framhever den republikanske president-kandidaten betydningen av en økonomisk sterk farmasøytisk industri ved å vise til den moderne behandlingen av mavesår. Blant annet hevder han at, mens man tidligere måtte gjennomgå smertefulle og kompliserte operasjoner og livslang medisinering og diett, kan vi i dag kurere mavesår med en pille. Dette er ifølge han takket være at industrien har økonomisk tyngde til å gjennomføre kostbare, teknisk avanserte og langvarige medisinske forsøk. Det som derimot ikke nevnes, er at den moderne kuren ble funnet og kjempet fram med betydelige personlige omkostninger av to ”outsidere”, Barry J. Marshall og J. Robin Warren, som mot all etablert ekspertise hevdet at mavesår skyldes en bakteriell infeksjon. Den helbredende pillen er derfor bare en vanlig antibakteriell dose penicillin. På denne måten kan alternative tilnærminger med suksess lett bli misbrukt som argumenter for det etablerte (jf. Feyerabend).

Vitenskapelige paradigmer

Selv om Feyerabend går så langt at han kaller vitenskapen en ideologi og en myte, så har han et budskap i artikkelen som ikke kan avfeies: Ingen ideologier må få stå uimotsagt. Vi trenger å bli utfordret av alternative synspunkt. Uten den motvekten som alternative perspektiver representerer, vil enhver ideologi risikere å bli ”en fordummende religion”. Følgelig er det helt avgjørende for å bedrive god forskning at man har intellektuell frihet til å fremsette nye ideer, uavhengig av hvorvidt dette støtter opp om den etablerte forskningen. Ofte er den forskningen som viser seg å være revolusjonerende nettopp drevet fram av outsidere (Feyerabend).

Revolusjonerende og banebrytende forskning vil ifølge Feyerabend bare kunne oppstå som følge av fri og uavhengig forskning, der man nettopp har muligheten til å gå imot etablerte sannheter. I boka Vitenskapelige revolusjoners struktur hevder Thomas Kuhn (1922-1996) at vitenskapen alltid foregår innenfor et såkalt ”vitenskapelig paradigme” der forskerne deler visse rammebetingelser for forskningen, som for eksempel metodene som brukes for å komme fram til og til å teste de vitenskapelige teoriene. Men det vil også være en innholdsmessig felles plattform i et paradigme i form av en teori eller hovedhypotese som tas som utgangspunkt for forskningen. Et paradigme definerer hva som er viktige og relevante spørsmål, hvilke metoder som er vitenskapelige og hva slags data som teller som resultater. I det hele tatt kan vi si at et paradigme setter premissene for hvordan forskningen skal foregå og hva som regnes som vitenskap og vitenskapelig aktivitet.

Innenfor et paradigme foregår det Kuhn kaller ”normalvitenskap”. Denne er kjennetegnet av at forskningen består i å løse problemer som allerede er definert av paradigmet. På denne måten blir normalvitenskap en form for ”puzzle-solving”, der man forsøker å fylle igjen hullene i forskningen helt til det er oppnådd, eller til man støter på så mange problemer man ikke kan løse at hele paradigmet kommer opp i en krise og må forkastes og erstattes med et annet paradigme. I det nye paradigmet vil man ha helt andre rammebetingelser for forskningen, og det som anses som sentrale problemer innen det forrige paradigmet vil kanskje ikke engang anerkjennes som problemer innenfor det nye paradigmet. Slik sett vil ikke det nye paradigmet uproblematisk være et vitenskapelig framskritt. Det vil rett og slett definere helt nye forskningsagendaer, nye spørsmål, nye metoder og nye forklaringsskjema. Vitenskapelig framskritt foregår ifølge Kuhn bare innenfor et paradigme.

Dette betyr ikke at normalvitenskapen aldri blir utfordret av alternative tilnærminger. Men hva som anerkjennes som utfordringer eller alternative tilnærminger vil alltid defineres av den etablerte tradisjonen, altså av paradigmet. Her spiller forklaringer av årsakssammenhenger en sentral rolle. Hvis man vil utfordre en etablert teori innen et bestemt vitenskapelig paradigme, så er det helt avgjørende at dette gjøres innenfor disse rammene. Hva som anses som et gyldig moteksempel vil avhenge av at man bruker det etablerte paradigmets begrepsapparat, metoder, eksperimenter og verktøy når man skal gi en forklaring eller begrunnelse for teorien. Det holder altså ikke å henvise til gode resultater for å få gjennomslag for en teori. Resultatene kan betviles, bortforklares eller rett og slett ikke anerkjennes som resultater av teorien de er ment å underbygge.

Placebo og vitenskapelighet

Et typisk tilfelle der resultater ikke anerkjennes som bevis for at en metode fungerer eller for at en teori er korrekt, finner vi innen medisin. Et nytt legemiddel eller en ny behandling vil ikke godkjennes som å ha positiv effekt bare på bakgrunn av at man kan vise til gode resultater, ettersom det kun kan være placeboeffekten som spiller inn. I så fall er det ikke selve behandlingen som frembringer resultater, men pasientenes forventning til at behandlingen vil ha en virkning.

At placebo er allment anerkjent som svært effektfullt blant medisinske forskere underbygges av det faktum at alle nye legemidler må testes negativt for placebo. Kun den reint biokjemiske virkningen registreres som ”dokumentert effekt”. Det betyr at selv om man kunne finne en behandling som kurerte opptil 60 prosent av pasientene som fikk behandlingen, så ville ikke dette i seg selv være nok til å anerkjenne den som vitenskapelig. Dette kan tyde på at man generelt sett er tilbøyelig til å anerkjenne at placeboeffekten er sterk nok til å oppnå vel så gode resultater for pasientene som legemidler eller behandlinger med vitenskapelig dokumentert effekt. Likevel anerkjennes ikke placebo som vitenskapelig effekt. Hvorfor ikke?

Ifølge psykologiprofessor Magne Arve Flaten som har forsket på placeboeffekten i tolv år, er det vitenskapelig akseptert at placeboeffekten er reell. Problemet er at ingen helt vet hvordan placebo virker. Med mindre man kan forklare hvordan pasientens forventning til at behandlingen skal være effektfull kan føre til at kroppslige prosesser settes i gang, så kan man ikke anerkjenne placebo som en vitenskapelig dokumentert effekt. Selv har Flaten tatt initiativ til et forskningsprosjekt som skal teste hypotesen om at forventningen hos pasienten fører til en stressreduksjon, og at placeboeffekten er et utslag av denne stressreduksjonen. Men, som han selv sier: ”Utfordringa er å finne ut hvordan forventninger kan påvirke smerten.” (Tromsøflaket 01.09.2003)

Dualismens problem

Og det er nettopp her problemet med placebo ligger, sett fra det etablerte vitenskapelige paradigmet i medisinsk forskning. Innenfor en rent fysikalistisk eller biokjemisk forståelse av mennesket, som vi kan føre helt tilbake til René Descartes (1596-1650), er det ikke plass for noen ”overgang” mellom det mentale og det fysiske med mindre dette kan forklares i rene biokjemiske termer. Dette fører blant annet til at man får en stor gruppe pasienter med såkalte ”psykosomatiske lidelser” som ikke lar seg forklare eller kurere innenfor det etablerte paradigmet.

En følge av denne skarpe dualismen (der mennesket deles inn i to deler; det mentale og det fysiske) er at behandlinger som bygger på et mer holistisk syn på mennesket vil være ute av stand til å gi en begrunnelse for sine teorier og metoder som tilfredsstiller det etablerte paradigmets krav til vitenskapelighet. Vi kan si at man tilhører forskjellige vitenskapelige paradigmer. Ifølge Kuhn er ikke to paradigmer kompatible. Det vil si at man ikke kan sette to paradigmer opp mot hverandre og sammenligne dem. Det er heller ikke mulig å oversette fra et paradigme til et annet. Dette punktet hos Kuhn er blitt kritisert av mange seinere vitenskapsteoretikere, blant annet av Imre Lakatos, som heller vil snakke om forskningsprogrammer enn paradigmer (se nedenfor). Men når det gjelder kriteriene for å bli anerkjent av den etablerte tradisjonen, er Feyerabend klar på at resultater ikke er tilstrekkelig:

”We have become acquainted with methods of medical diagnosis and therapy which are effective (and perhaps more effective than the corresponding parts of Western medicine) and which are not yet based on an ideology that is radically different from the ideology of Western science… It is also true that telekinesis and acupuncutre [sic!] may eventually be absorbed into the body of science and may therefore be called ‘scientific’. But note that this happens only after a long period of resistance during which a science not yet containing the phenomena wants to get the upper hand over forms of life that contain them.” (Feyerabend, s. 161.)

Når alternative behandlinger til slutt blir tatt opp av den etablerte tradisjonen, så er det som regel fordi de blir omformulert, definert, beskrevet, testet og forklart gjennom det etablerte paradigmets eget begrepsapparat.

Avslutning

Innen den fysikalistiske, biokjemiske tilnærmingen, er det kun den rent mekanistiske kausale modellen som gjelder. Kun målbar virkning aksepteres; men egentlig bare dersom den også kan forklares med en akseptabel kausal modell. Dette fører til at resultater innen mye av den alternative behandlingen står i fare for å bli forklart ad hoc eller foreløpig bortforklart på den tradisjonelle medisins premisser. For eksempel ble effekten av akupunktur til bedøvelse feilaktig forklart som at nålestikkene stopper nervebanene. På denne måten vil det etablerte vitenskapelige paradigmet alltid ha patent på forklaringsmodellen.

En fare ved å kun forholde seg til en strengt mekanistisk kausal modell i medisin, er at man får et for snevert fokus. En praktiserende lege vil nødvendigvis forholde seg til en langt videre og mer sammensatt forståelse av kausalitet i sitt møte med en pasient. For eksempel er alle kjent med placeboeffekten som relativt kraftig, selv om man ikke kan forklare den rent fysiokjemisk. Det samme gjelder såkalte psykosomatiske lidelser, der man antar at det finnes en psykologisk årsak til de fysiske lidelsene, selv om en slik kausal forbindelse ikke lar seg forklare innenfor den etablerte modellen/forståelsen. Effekten av akupunktur vil også falle utenfor hva det etablerte paradigmet kan forklare innenfor sitt eget vitenskapelige rammeverk.

Kort sagt vil en tilnærming som kun forholder seg til den mekanistiske kausalmodellen være låst innenfor en forståelse av mennesker som ekstremt kompliserte systemer av fysiokjemiske prosesser. Men da vil man nødvendigvis måtte ekskludere alle andre fenomener som går utover dette mekanistiske bildet fra det vitenskapelige domenet, der mennesket i ytterste konsekvens må anses og behandles som et objekt. Med mindre man har en kausalmodell som kan overskride Descartes’ skarpe skille mellom det mentale og det fysiske, og som kan åpne for å behandle mennesket som et integrert organisk vesen som også er tenkende, handlende og følende.

I følge Imre Lakatos (1922-1974) tar både Feyerabend og Kuhn feil når det gjelder hvordan (natur)vitenskap normalt fungerer. Lakatos hevder at det alltid er minst to konkurrerende forskningsprogrammer i virksomhet innenfor et forskningsfelt eller en vitenskapelig disiplin, og at disse fungerer omtrent som de partiene som er henholdsvis i posisjon og opposisjon innenfor det britiske parlamentariske system. Han har studert enkelte forskningsdisipliners historiske utvikling relativt inngående og argumenterer godt for at det faktisk og historisk er slik at vi har konkurrerende forskningsprogrammer innenfor enhver vitenskapelig disiplin, men også for at det må være slik dersom vitenskapen skal utvikle seg optimalt. For bare gjennom den form for utfordring og konkurranse som et alternativt forskningsprogram representerer, kan den etablerte vitenskapen eller det dominerende forskningsprogrammet selv holdes friskt og kreativt.

I dynamikken eller kommunikasjonen mellom disse forskningsprogrammene, vil større eller mindre deler av det konkurrerende programmet kunne overtas, eventuelt i en modifisert form. Det vil også ifølge Lakatos skje naturlige ”regjeringsskifter”, hvor et program som har vært i opposisjon og som til og med har degenerert – altså ikke lenger produserer egne resultater, men konsentrerer seg om å (bort)forklare resultater fra det konkurrerende forskningsprogrammet – blir progressivt og dominerende. Som eksempler på nettopp dette henviser han blant annet til de skiftende posisjonene til partikkel- og bølgeteorier for lyset. Dette eksemplet er også interessant i vår sammenheng, fordi det antyder at de konkurrerende programmene er internt forbundet med hverandre som komplementære, det vil si utfyllende, til hverandre.

Slik sett går det an å argumentere for at den etablerte medisin er komplementær til de alternative metodene. Desto viktigere er det at vi finner fram til en felles grunn hvor de forskjellige tilnærmingene til de medisinske fenomener kan møtes, kommunisere og ”konkurrere”. At dette felles området i stor grad vil være avgrenset og bestemt av den etablerte medisinske vitenskap, er både sosiopolitiske sannsynlig og rimelig. Men da er det viktig at reglene for samspillet åpner for en reell dialog og en virkelig utprøving av de alternative tilnærmingene, uten at man på forhånd avkrever de alternative tilnærmingene at de skal sverge til alle aspekter ved den etablerte vitenskapen. Dette gjelder ikke minst den prefererte fysiokjemiske kausalmodellen. Som Feyerabend sier: ”En sannhet som hersker uten hindring og motvekt er en tyrann som må styrtes, og enhver falskhet som kan hjelpe oss å styrte denne tyrannen bør være kjærkommen.” (How to defend society against science, s. 157)

Oppdatert 14.02.2014