Information in English
01.03.2012
16.05.2007 - Vinjar Fønnebø, direktør NAFKAM
Når det er mange meninger om hva forskning er kan det være nyttig å rådføre seg med noen som har tenkt systematisk gjennom dette. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har definert dette slik;"Forskning og utviklingsarbeid er "kreativ" virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap - herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn - og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser”.
OECD deler så videre forskning inn slik:
1. ”Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.”
2. ”Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.”
Til forskjell fra forskning defineres utviklingsarbeid som ”systematisk virksomhet som anvender kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som er rettet mot:
• det å framstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger
• eller å innføre nye eller vesentlig forbedrede prosesser, systemer og tjenester”.
Grunnforskning innen helse og sykdom søker å vite mer om menneskets struktur og funksjon. Slik forskning kan for eksempel gi svar på disse spørsmålene:
1. Hvordan skjønner en muskel at den skal trekke seg sammen akkurat når du har bestemt deg for det?
2. Hvordan blir man gravid?
3. Hva skjer i bukspyttkjertelen hos mennesker som får sukkersyke?
Annen grunnforskning søker å vite mer om hvilken betydning kultur, religion eller boforhold har på helsa til folk.
Anvendt forskning konsentrerer seg om hvordan og om en behandlingsmetode virker på syke mennesker. Kan for eksempel akupunktur hjelpe mot svangerskapskvalme?
Hva er formålet med forskning på alternativ behandling?
Det er lett å forstå at de generelle formålene i forskningen er like gyldige for forskning innen både skolemedisin og alternativ behandling. Det er en rekke fenomener innen alternativ behandling vi ikke vet nok om. Hvorfor virker for eksempel akupunkturbehandling mot kvalme under svangerskapet eller etter en operasjon? Vi vet heller ikke hvordan syke mennesker best skal kunne nyttiggjøre seg alternative behandlingstilbud.
Det er ikke tilfeldig hvilket tema en forsker bestemmer seg for å undersøke nærmere. Enkeltforskere, pasienter og befolkningen kan ha mange ideer til forskningsprosjekter basert på personlige interesser, samfunnsbehov, økonomiske interesser og politisk korrekthet.
Det er nok like vel føringer fra Helse- og omsorgsdepartementet i tildelingsbrev og strategidokumenter til NAFAKM som er avgjørende for hvilke forskningstemaer som det satses på. Avgjørende er også beslutninger som taes i faggruppene i Norges Forskningsråd, Kreftforeningen, Helse og Rehabilitering og andre instanser som finansierer forskningen.
Det er derfor svært viktig at forskere som sitter i slike forskningssentre og faggrupper har god innsikt i forskningsutfordringene innen alternativ behandling.
Jeg hevdet tidligere at forskning på alternativ behandling har samme begrunnelse som annen forskning. Derfor er det ingen prinsipiell forskjell på forskning på alternativ behandling og vanlig medisinsk forskning. Hvis den ser annerledes ut, skal det kun skyldes at det er forskjell på forskningsspørsmålene.
Forskning på alternativ behandling gjør bruk av forskningsmetoder som er velkjent og velbrukt innen både medisinske, humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagfelt. Den valgte forskningsmetode i hvert enkelt tilfelle må bestemmes av forskningsspørsmålet.
Skal man fore eksempel forske på virkningen av et kosttilskudd, bør man teste kosttilskuddet mot ”narremedisin” på samme måte som man tester nye legemidler. Hvis man derimot skal forstå hvorfor pasienter bruker behandlingsformer uten noen forståelig virkningsmekanisme, vil andre metoder passe bedre. Det er ikke nødvendig å utvikle egne forskningsmetoder for alternativ behandling.
Mange forbinder medisinsk forskning med utprøving av nye medikamenter eller forståelse av kroppens innviklede oppbygning og funksjon. Dette blir ofte gjort ved hjelp av såkalt kvantitativ forskning. I kvantitativ forskning utvikler og benytter man matematiske modeller, teorier og hypoteser. Det dreier seg om å undersøke hva som skjer, hvor det skjer og når det skjer ved hjelp av telling og måling. Man kan for eksempel måle blodtrykket hos mennesker med ulike kostvaner, eller telle hvor mange joggere som brekker armen sammenlignet med sofasliterne.
Men en del av tilværelsen kan vanskelig beskrives med tall. Det må brukes mange ord for å beskrive en følelse, men hvis du skal telle og/eller måle følelser må du enten gradere følelser på en tallskala eller plassere følelser i kategorier. Man kan for eksempel lage en smerteskala hvor pasienten angir smerte på en skala fra en til fem. Vi mister samtidig den fulle kunnskapen om smerte ved å gjøre en slik omkoding eller ”omregning”.
Skal man forstå et fenomen eller en atferd, er det viktig å interessere seg for hvorfor og hvordan noe skjer. Kvalitativ forskning er en forklarende tilnærming til det man forsker på. Denne forskningen prøver å skape mening av, eller tolke fenomener i lys av den mening andre mennesker har tillagt dem. Man bruker flere typer erfaringsbaserte forskningsmaterialer som for eksempel et ”case”, personlig erfaring, livshistorie, intervju eller skriftlig materiale. Slik forskning gir oss en dypere forståelse av menneskelig atferd og grunnene for slik atferd.
Hvis man ønsker å måle noe som ikke er konkret med kvantitative forskningsmetoder, er det ofte nødvendig å gjøre kvalitativ forskning først for å lage et meningsfullt måleinstrument. Dette blir ofte gjort når spørreskjemaer skal utvikles. Tilsvarende kan kvantitativ forskning frambringe målt kunnskap som man må bruke kvalitative forskningsmetoder for å forstå nærmere.
Forskningen som hittil er gjort på alternativ behandling både i Norge og internasjonalt har i stor grad brukt kvantitative forskningsmetoder. Man har oftest forsøkt å begrense forskningen til områder hvor man med mer eller mindre hell kan kopiere den modellen man bruker for å utforske nye legemidler. Noen ganger har man til og med endret den alternative behandling som gis for at forskerne skal kunne bruke modellen.
Som eksempel kan nevnes at ved utprøving av homøopatiske midler kan forskerne tenke seg å benytte det samme homøopatiske middel til alle pasienter med en gitt lidelse, for så å sammenligne resultatene med andre pasienter som får ”narremedisin”. Få homøopater vil regne dette som forsvarlig klinisk praksis. Det er dermed gjort flere forskningsstudier som få alternative behandlere og pasienter har kjent seg igjen i. Så langt savner vi også metoder som kan måle virkningene av alternativ behandling på en korrekt måte.
Flere av de forhold som jeg har nevnt ovenfor kan skyldes at forskere ikke kjenner det alternative behandlingsfeltet godt nok. Behandlingsformer kan være i utstrakt bruk uten at forskerne kjenner til dem. Myndighetene slipper ikke nye legemidler løs på markedet/ mennesker før det er forsket grundig på både effekt og sikkerhet. Men det finnes ingen krav til slik kvalitetssikring av alternative behandlingsformer før markedet får tilgang til dem. Som regel mangler det forskningsbasert kunnskap om ikke bare effekt, men også om mulige bi- og skadevirkninger.
Ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) i Tromsø har vi utkrystallisert fem hovedområder som viktige når man forsker på alternativ behandling:
• Utforske sammenhengene rundt alternative behandlingsformer, dvs. hvilke behandlingsformer finnes, hvilket syn på helse, sykdom og behandling representerer de, hva er den faglige bakgrunnen til utøverne osv. I tillegg må man vite hvem som bruker hva, i hvilket omfang, mot hva og over hvor lang tid.
• Utforske sikkerheten (bi- og skadevirkninger) ved alternativ behandling
• Utforske systemeffekten (helheten av behandlingspakken) ved alternativ behandling
• Utforske komponenteffekten, dvs. effekten av enkeltbestanddel(er) av behandlingspakken ved alternativ behandling
• Utforske mulige virkningsmekanismer ved alternativ behandling
Listen er ikke prioritert verken når det gjelder viktighet eller tid. Rekkefølgen gir likevel en pekepinn på hvordan forskningen skal drives fram. Forskningsmodellen er illustrert i figuren til høyre (Figur kommer).
Siden befolkningen tar i bruk alternative behandlingsformer før forskerne engang kjenner til dem, vil erfaringsbasert kunnskap om effekten av behandlingsformene foreligge før den forskningsbaserte kunnskapen. Dette er forskjellig fra de fleste behandlinger som gis innen skolemedisin. Hvis den erfaringsbaserte kunnskapen står i motsetning til den forskningsbaserte, kan minst to tolkninger være mulige:
1. Pasientene tar feil når de sier at behandlingen virker. Man gir den alternative behandlingen æren for en behandlingseffekt som skyldes andre forhold. Det kan være at man ville blitt bra uansett, eller at man samtidig mottok annen behandling som var den egentlige hjelpen.
2. Forskerne har brukt utilstrekkelige forskningsmetoder eller måleinstrumenter i sin forskning. Forskerne kan for eksempel være opptatt av en mulig virkning som ikke viser noen bedring, mens pasienten kan ha opplevd bedring på et område som forskeren ikke har spurt om.
Disse to tolkninger er selvfølgelig ikke gjensidig utelukkende. Jeg tror likevel forskerne skal være ydmyke, og interessere seg i stor grad for alternativ 2 før de setter sin lit til alternativ 1.
Et aspekt som ikke kan understrekes sterkt nok er bivirknings- og skaderisiko. Det har vært lite eller ingen forskning på mulige bivirkninger og skader av alternativ behandling. Disse skadene opptrer heldigvis sjelden, og erfaringsbasert kunnskap vil i liten grad fange dem opp. Hvis de er alvorlige er det viktig at dette avklares, særlig fordi bruken av noen alternative behandlingsformer er så utbredt.
Noen kritikere av alternativ behandling hevder at virkningen som pasienter opplever kun skyldes omstendighetene rundt behandlingen. Rikelig tid til samtale, bruk av symboler som musikk, lys og lyd, og en optimistisk fremstilling av behandlingsresultater uten forbehold om mulige bivirkninger angis som forklaring på at pasienter føler seg bedre. Spesifikk effekt av de konkrete ”inngrep” anser mange som utelukket. Forskning på disse spesifikke inngrepene anser man derfor som unødvendige.
Innen skolemedisin tar man for gitt at systemet som sådan (leger, sykehus, operasjoner etc) har en behandlingseffekt. Man ønsker oftest i sin forskning å finne virkningen av den spesifikke behandlingen man gir når man har fjernet ikke-spesifikke omstendigheter. Det samme må derfor skje i utforskningen av alternative behandlingsmetoder.
En pasient vil imidlertid vurdere sin behandlingseffekt som en sum av alle faktorene som påvirker helsetilstanden. Dersom de ikke-spesifikke omstendighetene er forskjellige i både vesen og intensitet mellom de to behandlingssystemer, vil det nettopp være viktig også å forske på summen av faktorene i behandlingspakken
