Du er her: Forsiden / Aktuelt / NIFAB / Gråsoner ved loven
 

NAFKAM: – Også vi opplever gråsoner ved loven

Informasjonskapsler er ikke tilgjengelig i din nettleser. NIFAB.no vil ikke huske innstillingen fra side til side.
  • twitter logo
  • facebook logo
  • printer

Grensen mellom hva som regnes som behandling eller forebygging av et helseproblem og for eksempel økt velvære, skjønnhetspleie, selvutvikling eller religiøs aktivitet er flytende, forteller informasjonssjefen.

– Det kan gjøre at alternative behandlere bevisst eller ubevisst velger ord i sin markedsføring og kommunikasjon med pasientene, som definerer dem inn og ut av loven og behandleransvaret. Dette har vi sett flere eksempler på de siste årene, sier han.

NAFKAMS utgangspunkt er at hvis syke mennesker mottar tjenester utenfor helsevesenet for å påvirke helsa fra personer uten autorisasjon som helsepersonell, så er tjenesten «helserelatert» og i tråd med lovens definisjon.

–Men slik det er i dag, er det kun avgjørelser i en domstol som kan fastslå hvor den nøyaktige grensen går. Det kan kreve både vilje, tid og andre ressurser som syke mennesker ikke har. 

Bilde av Ola Lillenes, informasjonssjef ved NAFKAM

Ola Lillenes, informasjonssjef ved NAFKAM

Forvirrende språkbruk

For eksempel opplever vi at enkelte utøvere ikke ønsker å bli kalt alternative behandlere, selv om de yter sine tjenester utenfor helsevesenet. Disse sier ofte at de ikke behandler helseplager, og kaller i stedet tjenestene sine for «opplæring i selvutvikling», «livsveiledning» eller sier at de driver med generelt styrkende og helsefremmende arbeid, sier Lillenes.

Han sier det da kan bli uklart for pasienter hva de kan forvente, og hvilke rettigheter og hjelp de kan regne med hvis uhellet er ute. 

– Dette kan gå ut over pasientsikkerheten til de som oppsøker behandling utenfor helsevesenet. Jeg syns det er etisk betenkelig når den som oppsøkes av syke mennesker med tydelige ønsker om å forbedre helsa, tar imot dem og yter dem tjenester, men så forsøker å definere seg ut av ansvaret og pliktene alternative behandlere har, sier han. –Norge har tross alt det mest liberale lovverket i Europa på dette området, ved at «hvem som helst kan behandle nesten hva som helst» her i landet, sier han.

Noen mangler kunnskap om loven

Ifølge Lillenes har NAFKAM flere ganger opplevd reaksjoner fra behandlere, som har argumentert med at det fins forskning som viser at behandlingen deres har en viss effekt, og at det «trumfer» alternativ-stempelet og loven. Andre har hevdet at loven ikke gjelder dem, fordi de driver smått og ikke er medlem av noe forbund; at de ikke har registrert seg, eller ikke tar betalt for behandlingen. 

Du må verken være medlem i et bransjeforbund eller drive stort, for at loven skal gjelde deg og behandlingsvirksomheten din, sier Lillenes. -At penger skifter eier er heller intet krav, men styrker oppfatningen av at loven gjelder. Om behandlingen virker eller ikke, er heller ikke relevant.

Autorisert helsepersonell kan også være alternative behandlere

Det er et vippepunkt i loven om en terapi hovedsakelig gis innenfor eller utenfor helsevesenet, for å regne den som alternativ eller ikke. Men hvilke lover gjelder når en alternativ behandling utøves av autorisert helsepersonell? 

– Helsepersonelloven gjelder alltid for den som er autorisert, men statens erstatningsansvar, hjelp og støtte ved pasientskade slutter å gjelde hvis behandlingen som er gitt regnes som alternativ. En terapi forandrer altså ikke status fra «alternativmedisinsk» til «skolemedisinsk» fordi om den gis av helsepersonell. Dette er både skjønnsbasert og komplisert, og man kan ikke forvente at pasienter skal vite dette og ta forholdsregler når de oppsøker helsepersonell, sier Lillenes.

– Ansvaret ligger hos hver enkelt behandler 

Nordmenns bruk av alternative behandlere har gått noe ned de siste årene. Kan vi ikke da regne med at disse problemene vil forsvinne av seg selv?

– Nei, vi må fremdeles forvente at pasienter vil fortsette å være aktive på egen hånd og søke behandling utenfor helsevesenet i fremtiden – blant annet hos alternative behandlere uten autorisasjon som helsepersonell, sier han.

Selv om lovverket ikke er presist på alle punkter, mener han at hovedansvaret for både økt pasientsikkerhet og seriøsitet i bransjen ligger hos de som tilbyr tjenester og produkter som er ment å påvirke helsa. 

– For meg krever «seriøsitet» først og fremst at den som vil hjelpe syke mennesker setter seg inn i hvilke muligheter og begrensinger loven gir dem, og så opptrer deretter. Her gjør nok mange behandlerforbund en innsats, men til syvende og sist er det enkeltbehandlerens kunnskap og oppførsel som avgjør, sier han. 

Les også

Fredag, 27. juli 2018