Bakgrunn

Healing har vært praktisert i ulike former i mange kjente kulturer fra lang tid tilbake. I dag er healing en samlebetegnelse for behandlingsformer som søker å påvirke det som antas å være klientens energifelt, på en slik måte at kroppen skal kunne helbrede seg selv.

I tidlige tider var det vanlig at presteskapet utførte medisinsk behandling, og de utførte også håndspåleggelse. Håndspåleggelse har enda en sentral plass i mange kulturers folkemedisin, og faller i dag inn under samlebetegnelsen healing. Religiøs tro er dog ikke en forutsetning for å praktisere som healer eller å motta behandling.

Ordet healing er engelsk og betyr ”helbredelse”, i betydningen ”å gjøre hel”. Ordet stammer fra anglosaksisk "healan". Healerbegrepet ble tatt i bruk i Norge tidlig på 1980-tallet - samtidig med at interessen for alternativ behandling økte i befolkningen. Mange som før ble kalt helbredere, begynte da å kalle seg healere. Et fellestrekk for disse var at de vektla å hjelpe sine klienter til å komme i kontakt med seg selv både fysisk, følelsesmessig, mentalt og åndelig. Healing er gjerne knyttet sammen med en holistisk (helhetlig) verdensoppfatning, det vil si en oppfatning av at alt i verden er uløselig bundet sammen, og påvirker hverandre. Dette innebærer at healere ofte ikke behandler med utgangspunkt i bestemte diagnoser.

Healere kan ikke beskrives som en definert eller ensartet gruppe, men noen hovedtrekk går igjen, som for eksempel deres forståelse av helse og sykdom. Det kreves ikke noen spesiell utdanning for å utøve healing. Healer er derfor ikke en beskyttet tittel - hvem som helst kan kalle seg healer. Behandlingen den enkelte healer gir, vil avhenge av mange faktorer, så som healerens utdanning, erfaring, personlige evner og religiøs oppfatning.

I Norge er Reiki-healing en av de mest kjente og brukte formene for healing. Metoden ble utviklet av japaneren Mikao Usui, og senere videreutviklet av en av hans studenter, Chujiro Hayashi. Andre kjente former for healing i Norge er religiøs bønn, og ”lesing” slik den forekommer innen folkemedisin og sjamanisme, blant annet i samisk behandlertradisjon.

I mange bygder og byer i Norge finnes det mer eller mindre kjente helbredere og håndspåleggere. Utøverne kommer fra alle samfunnslag. Mange praktiserer i det stille, mens noen er blitt kjent både innenlands og utenfor landegrensene. Mange mener de har arvet evnene fra sine forfedre. Andre hevder at evnen til å helbrede ligger i oss alle, og at den kan læres og utvikles. Mange healere begrenser utøvelsen til seg selv, venner og familie. Andre har valgt å gjøre det til sitt yrke, og flere oppfordrer sine klienter til å ta kurs i selvutvikling for å kunne øke sin livskvalitet og helbred.

Vi har ingen god oversikt over hvor mange som praktiserer healing i Norge. Antall fullverdige medlemmer av utøverorganisasjonene for healing opplyses i 2009 til å være rundt 400. Det må antas at en del har valgt å ikke være medlem av noen utøverorganisasjon.