Filosofisk og teoretisk grunnlag

Sykdomsforståelse

I følge homeopatien er du frisk når kroppen din er i balanse. Kroppens evne til å helbrede seg selv, antas i homeopatien å skje gjennom en livskraft kalt Dynamis. Hvis denne livskraften kommer ut av balanse, mener homeopatene at man kan bli syk. Symptomer forstås av homeopatene som tegn på at kroppen kjemper mot sykdom. Fenomenene livskraft og selvhelbredelse i homeopatisk forstand, er ikke dokumentert.

Homeopater ønsker i utgangspunktet ikke å fjerne eller lindre enkeltsymptomer, men ønsker å finne ut om det finnes en underliggende årsak, og forsøke å gjøre noe med den. Homeopatien anser det å behandle symptomer som å motarbeide kroppens forsøk på å helbrede seg selv: Ifølge teorien undertrykkes da symptomer, noe de mener kan gi forlengelse og eventuelt også forverring av sykdommen. Ifølge homeopatisk teori skal derimot homeopatiske midler hjelpe kroppen til å helbrede seg selv.

Homeopatiske prinsipper

Homeopatien bygger på en rekke regler eller prinsipper:

• Likhetsprinsippet: Består i å kurere lignende med lignende. Det middel som homeopaten velger til sin klient, antas å gjøre en frisk person syk, mens den syke antas å bli frisk av det.
• Ett middel om gangen: Homeopatiske midler gis ett om gangen, for å forsøke å unngå uheldig eller ingen effekt av for mange stoffer samtidig, samt for å kunne finjustere valg og dosering.
• Holismeprinsippet: I følge homeopatien viser klientens sykdom seg både i personligheten og som fysiske og psykiske symptomer. To pasienter med samme diagnose, skal derfor kunne behandles med helt forskjellige midler, dersom symptomene og personligheten er ulike.
• Fortynningsprinsippet: Det antas at jo mer man fortynner et homeopatisk middel, desto mer virkningsfullt blir det.
• Retningsprinsippet: Det antas at når sykdomstilstander bedres, så flytter symptomene seg fra kroppens indre til overflaten. For eksempel skal bedring av astma i følge teorien for eksempel kunne vise seg som eksem på huden.

Homeopatiske tilnærminger

Innenfor homeopatien skilles det mellom klassisk homeopati som en selvstendig behandlingsform, og bruk av homeopatiske midler sammen med andre behandlingsformer. I klassisk homeopati søker man å finne ett middel som svarer til klientens samlede symptombilde. I et behandlingsforløp vil midlet som foreskrives endres i takt med endringer i klientens tilstand. Homeopaten retter ikke behandlingen mot spesifikke diagnoser eller sykdommer, men mot det han mener er en samlet tilstand. Pasienter med samme sykdom kan derfor ofte bli behandlet med helt ulike homeopatiske midler:

Eksempelvis har leddgikt (reumatoid artritt) typiske symptomer som smerter, stivhet og hevelse i ett eller flere ledd. I hvert enkelt sykdomstilfelle kan man finne store individuelle forskjeller i hvordan symptomene arter seg. De midlene som homeopater hyppigst anbefaler ved denne sykdommen er Bryonia alba (svartgallbær) og Rhus toxicodendron (giftsumak). Ifølge homeopatene vil Bryonia bli brukt hvis klienten er følsom for varme og har verking og smerter i leddene, men føler seg bedre når det er kjølig og leddsmertene bedres av ro og hvile. Rhus toxicodendron vil bli gitt hvis pasienten har det motsatte symptombilde; det vil si når leddsmertene blir bedre av bevegelse og verre av ro og kuldepåvirkning.

Bruk av homeopatiske midler sammen med andre behandlingsformer som for eksempel antroposofisk medisin, heilpraktik, biopati og naturopati forekommer. Her fraviker homeopatene prinsippet om å behandle med ett middel om gangen: De behandler ofte med en rekke midler parallelt, som hver for seg er ment å kunne behandle ulike deler av klientens symptomer.

Homeopatiske midler

Homeopatiske midler fremstilles ved at ulike stoffer testes ut for å finne ut om og hvilke symptomer og reaksjoner de gir i en frisk kropp. Nesten alle stoffer fra plante-, dyre- og mineralriket skal ifølge homeopatisk teori føre til endringer i en levende organisme, og skal dermed kunne gi ulike symptomer. Kartleggingen av symptomene gjøres ved at stoffene testes på friske mennesker, og at det skrives nøyaktige protokoller fra testingen. Etter flere års utprøving kom grunnleggeren Samuel Hahnemann frem til en to-trinns fremstillingsmetode av homeopatiske midler, som sies å bevare stoffets legende effekt, samtidig som dets skadelige virkninger tones sterkt ned. Denne fremstillingsmetoden kalte han for potensering. Potenseringen er ikke vitenskapelig dokumentert.

Potensering

Potenseringsprosessen er en kombinasjon av fortynning av stoffer, og risting/støting av dem i en oppløsning. Stoffene som skal bli til homeopatiske midler, fortynnes ved at de løses opp i vann eller alkohol. Eventuelt knuses de i morter med melkesukker, for deretter å løses opp, vanligvis i alkohol. Løsningen ristes så mekanisk. Dette kalles modertinkturen. Hahnemann mente å erfare at jo flere ganger stoffene ble fortynnet, desto mer virksomme og mangesidige ble de når det gjaldt evnen til å stimulere kroppen til selvhelbredelse.

Fortynning

Homeopatien beskriver flere måter å fortynne den såkalte modertinkturen på. Ved Hahnemanns to-trinnsmetode lages først en modertinktur som fortynnes enten 1:10 (kalt D-serien) eller 1:100 (kalt C-serien). Mellom hver fortynning skal oppløsningen ifølge teorien rystes kraftig 100 ganger. Dette utgjør første fortynning og kalles en D1- eller C1- potens, avhengig av fortynningsforholdet som benyttes (1:10 eller 1:100). Metoden gjentas så til ønsket fortynningsgrad er oppnådd. Fortynningsgraden blir så oppgitt, som for eksempel D30 eller C200.

Vitenskapelig sett går det en grense ved fortynningen D24 eller C12 (Avogadros tall), hvor man antar at det ikke finnes gjenværende molekyler fra det opprinnelige stoffet. Homeopatene mener likevel at midlene er effektive ved at det de kaller informasjon fra det opprinnelige stoffet blir tatt opp i selve løsningsmediet gjennom potenseringsprosessen.

De hevder også at levende organismer er i stand til å oppfatte denne informasjonen. På bakgrunn av dette mener homeopatene at homeopatiske midler kan være effektive selv ved fortynninger som er sterkere enn Avogadros tall. Disse påstandene er ikke vitenskapelig dokumenterte.