Sammendrag

Homøopatien bygger på en antakelse om at sykdom oppstår når kroppen er ute av balanse, og på det såkalte ”likhetsprinsippet”, som betyr å kurere lignende med lignende. I praksis vil dette si at homøopaten etter diagnose velger ut en medisin basert på et stoff, som i normal konsentrasjon vil skape symptomer hos en frisk person, men som antas å kunne helbrede den syke. Ved inntak av medisin som ligner på det som vil fremkalle slik sykdom, antas det at sykdommen kan kureres.

Homøopatisk medisin fremstilles gjennom en såkalt potenseringsprosess, som består av fortynning og risting/støting. Teorien er at jo mer et stoff fortynnes (potenseres), desto mer virksomt og mangesidig blir det til å stimulere kroppen til selvhelbredelse. Homeopatiske medisiner skal være så fortynnet at det ikke finnes molekyler igjen fra det opprinnelige medisinske stoffet. Ifølge homøopatisk teori skal løsningsmediet likevel være bærer av informasjon som kan virke på levende organismer.

Homøopatisk medisin bør tas under veiledning av homøopat. Så vidt kjent påvirker den ikke legemidler. Det er ikke rapportert om alvorlige bivirkninger av å bruke homøopatisk medisin. Homøopater sier at etter at behandlingen er startet, kan det oppstå en kortvarig forverring av symptomer inntil tilstanden snur og bedrer seg. Denne reaksjonen betraktes ikke som en bivirkning, men som et positivt signal fra kroppen om at avfalls- og giftstoffer skilles ut. Det skal med andre ord være et tegn på at behandlingen virker. Opplever du dette, oppfordrer vi deg likevel til å fortelle din lege om det.

Det er gjort en del forskning på homøopati. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel. En gjennomgang av forskningen viser at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på at homøopati har effekt på noen enkeltlidelser.
Homøopatiens teori om at kraftig fortynnede stoffer kan ha spesifikk effekt på levende organismer er ikke vitenskapelig bevist.