Behandling i praksis

Massasje kan defineres som ”manipulasjon av kroppens mykvev, muskler og bindevev i den hensikt å normalisere dens funksjoner” (NOU 1998:21). Primært brukes hendene, men også armer, albuer og føtter benyttes ved enkelte alternative teknikker.

Massasje praktiseres av et stort antall personer over hele verden. Massør er ikke en beskyttet tittel. Dette betyr at hvem som helst kan kalle seg massør, uavhengig av om vedkommende har utdanning i faget eller ikke. Norges Massasje Forbund skiller mellom massører og massasjeterapeuter, basert på hvor mye utdanning og praksis personen som søker medlemskap har. Se mer om dette i kapittelet Utdanning.

Utøvelse av massasje reguleres i Norge av Lov om alternativ behandling av sykdom m.v. Det er opprettet en frivillig registreringsordning for alternative utøvere i Brønnøysundregisteret, hvor også massører kan registrere seg.

En felles grunntanke i all massasje er at det fremmer helse og velvære, at det øker blodsirkulasjonen og er avspennende. Et felles utgangspunkt for mange utøvere er at noe hos pasienten er sammentrukket, blokkert, brukt feil eller er i ubalanse.

Hovedskillet mellom østlige og vestlige massasjeteknikker er at førstnevnte forholder seg til det som sies å skulle være menneskekroppens ”energi”, mens vestlige (klassiske) teknikker springer ut av fysikalsk behandling/ fysioterapi og fokuserer på kroppens anatomiske strukturer og fysiologiske prosesser. Denne grenens sykdomsforståelse skiller seg ikke vesentlig fra den skolemedisinske.

Å gå til massasje

Første gang du kommer til massasje, kan du forvente at utøveren vil snakke med deg om hva du ønsker å oppnå med behandlingen (velvære, økt funksjonsevne eller smertelindring), hvor du eventuelt har vondt, hva du selv mener kan være problemet og lignende.

Diagnostikk

Du kan også forvente at utøveren spør om din sykehistorie, anbefalinger fra din lege, din øvrige funksjonsdyktighet, samt hva slags jobb og stressnivå du har. Utover dette ser utøvere i liten grad seg avhengig av å gå inn på psykiske eller sosiale årsaksforhold for å behandle.

Utøveren vil også undersøke den delen av kroppen du har vondt. Bevegelighet og funksjonalitet vil bli testet, og utøveren bruker samtalen og denne undersøkelsen til å avgjøre hvilken behandling som er best for deg.

Behandlingen

En massasje finner vanligvis sted i et varmt og stille rom. For å hjelpe klienten til å slappe av, benytter noen utøvere rolig musikk

Det er vanlig å måtte kle av seg og bli dekket til av et håndkle/ laken/ teppe på de deler av kroppen som ikke til enhver tid masseres. Du blir gjerne bedt om å ligge på en massasjebenk som er tilrettelagt for å ligge på magen med fjeset ned. Dette gjør det også lettere for utøveren å kunne følge med på klientens ansiktsuttrykk om noe er vondt eller godt. Velger man massasjebehandling for hele kroppen, vil også deler av massasjen bli gitt mens man ligger på ryggen.

Massasje skal virke best når du er avspent og avslappet. Utøveren kan derfor legge vekt på at du bevisst forsøker å ”tømme hodet” før/ under behandlingen.

Klassisk massasje består av trykk, vridninger og strekk av kroppens bløtdeler. Innen klassisk massasje er det vanlig å skille mellom 3 hovedgrep:

Effleurage (strykninger)
Dette betyr å gli eller stryke. Det er en rytmisk bevegelse. Man kan skille mellom overflatisk og dyp strykning. Man arbeider ut fra at dette skal bidra til minske smerte og muskelplager gjennom å mykgjøre hud, vev og muskler.

Petrissage (knainger, valkinger, løftinger og tøyninger, samt friksjoner)
Dette er litt mer kraftfullt enn effleurage. Her tar man tak i en større fold av hud og vev/muskler mellom tommel og andre fingre – gjerne slik at også håndflaten bidrar til løftet. Vevet blir deretter klemt og rullet mellom fingrene.

Tapotement (klappinger, hakkinger og tappinger)
Denne teknikken innebærer lette slag på musklene med fingrene, håndflaten eller håndens lillefingerside.

Andre utbredte massasjeformer:

Svensk massasje, hvor utøveren bruker lange strykninger, knaing og friksjon på musklene, og beveger klientens ledd for å øke fleksibiliteten.
Dypvevsmassasje, hvor utøveren bruker forskjellige strykninger og trykker med fingrene på stramme muskler eller muskelknuter. Dypvevsmassasje fokuserer på de dyptliggende lagene i musklene.
I punktmassasje konsentrerer utøveren seg om trykkbehandling av spesielle punkter, som ifølge teorien kan oppstå som muskelknuter og gi symptomer også andre steder i kroppen.
I shiatsu-massasje gir utøveren varierende, rytmisk trykkbehandling med fingrene mot steder på kroppen som ifølge teorien kan påvirke energiflyten i kroppen.
Idrettsmassasje er en variant av klassisk massasje, men rytmen er raskere og det legges mer trykk i grepene. Formålet er å øke idrettutøverens prestasjon og bearbeide skader og belastninger.
Under avslapningsmassasje er grepene myke og lette. Målet er klienten skal slappe av og nyte massasjen.

Noen behandlere bruker olje, mens andre foretrekker å massere uten for å oppnå større friksjon og oppnå ”dypere” tak. Det er viktig at du forteller utøveren dersom noe skulle være ubehagelig under behandlingen. Når man er ferdig får man som regel litt tid alene i rommet til å ”komme seg” og kle seg før utøveren kommer inn igjen.

Hva koster det å gå til massør?

Lengden på massasjebehandlingene varierer, men i følge utøverne er mellom 20 min. og 1 time vanlig. Dette avhenger blant annet av hvor store deler av kroppen som skal masseres. Det er vanlig at første behandling varer lengre og koster mer enn de påfølgende. Ifølge Norges Massasje Forbund koster en massasjebehandling vanligvis fra 400 kroner og opp til 1000 kroner timen, noen ganger mer.