Bakgrunn

Historikk
Osteopati er en forholdsvis ny diagnostiserings- og behandlingsmetode, utviklet av den amerikanske legen Andrew Taylor Still. Osteopati har basis i konvensjonell medisin og er fundert på medisinske kunnskaper om fysiologi, anatomi, patologi, nevrologi og biomekanikk, kunnskaper som i likhet med medisin kan føres tilbake til Hippokrates (som regnes som legevitenskapens far).

Ordet osteopati kommer fra gresk "osteo" som betyr ben, knokkel eller struktur, og "pati", lidelse eller følsom, og kan fortolkes som det å ”vektlegge struktur”. Osteopaten kan altså sies å være en som behandler feilfunksjoner i muskler, ledd og bindevevsnettverk.

Viktige grunnprinsipper i medisinsk vitenskap kan i stor grad føres tilbake til Gamle Hellas, til øyene Kos og Cnidos, hvor de to første medisinske skoler eksisterte (Parsons 2006). Disse skolene utviklet ulike syn på Hippokrates prinsipper.

Sentralt i osteopatisk teori står prinsippet om at kroppen er i stand til å regulere seg selv, og at osteopatens oppgave er å støtte disse prosessene samt involvere pasienten i bekjempelse og forebygging. Osteopati er ikke sykdomsorientert men er personorientert, hvor hver enkelt pasient undersøkes og behandles på bakgrunn av det osteopaten kaller individuelle behov og den individuelle sammensetningen av feilfunksjoner og påfølgende kjedereaksjoner i kroppen.

Osteopatien har senere utviklet seg i mange ulike retninger, og mange teoretikere unngår derfor faste definisjoner. NOU –rapporten definerer osteopati som: en manuell behandlingsform som har til formål å undersøke og behandle hele den menneskelige organismen - ikke bare deler av kroppen (NOU 1998: 21). Målet med osteopatisk behandling er å normalisere funksjons- og bevegelsesforstyrrelser i muskelskjelettsystemet, bindevevsnettverket og sirkulasjonssystemene. Osteopatisk behandling søker å stimulere kroppen til selv å gjenvinne normale funksjoner og på denne måten bli i stand til å lege seg selv.

Osteopati som fagfelt har utviklet seg forskjellig i ulike land. I motsetning til i USA har utviklingen av faget i Australia, New Zealand og Europa hatt fokus på den manuelle undersøkelsen og behandlingen. I Storbritannia har osteopati blitt innlemmet i det offentlige helsetilbudet, mens i Norge og andre land er osteopati en alternativ behandlingsmetode.

Osteopatien kom til Norge tidlig på 1990- tallet. Hvem som helst kan uten krav til kvalifikasjoner kalle seg for osteopat i Norge, fordi det ikke er en beskyttet tittel. Tittelen osteopat er godkjent og en lovlig beskyttet tittel i en rekke europeiske land som for eksempel. Finland og Island. I USA er osteopati regnet som et stort fagfelt, og utdanningen er tilpasset for leger som en slags videreutdanning og utøves blant annet av kirurger.

Andrew Taylor Still – osteopatiens grunnlegger
Utvikling av en ny medisinsk metode var i stor grad motivert ut fra at tre av barna til legen Andrew Still (1828-1917) døde av lungebetennelse, uten at de ble hjulpet av datidens medisin. I tillegg behandlet Still både nybyggere og indianere etter borgerkrigen for epidemier som kolera, lungebetennelse, kopper, difteri og tuberkulose. I løpet av denne tiden forlot han konvensjonell medisinering som behandlingsmetode. Han benyttet de neste 10 årene av sitt liv til å studere menneskekroppen og søke etter andre måter å behandle sykdom på.

I 1874 foreslo han en ny behandlings- og diagnostiseringsmetode, som i hovedsak fokuserte på muskel- og skjelettsystemet, og hvordan dette på en negativ måte skulle påvirke sirkulasjons- og nervesystemet, og slik redusere kroppens evne til å regulere seg selv og dens motstandsdyktighet. I 1889 kalte han denne metoden osteopati, og i 1892 ble American School of Osteopathy (i dag Kirksville College of Osteopathic Medicine) grunnlagt. Han mente at legens hovedrolle var å bidra til kroppens evne til å lege seg selv. Dette ville han blant annet sikre gjennom at muskelskjelettsystemet ble justert så godt som mulig, og at eventuelle hindringer for normal flyt av blod, lymfe og nerveimpulser ble minimert eller fjernet.

Still utviklet mange manipulative teknikker for dette formålet, samt en filosofi som har flere likhetspunkter med konvensjonell medisin. Et viktig grunnlag innen osteopati er at kroppen sees som en funksjonell enhet: ”Samarbeid mellom alle kroppens systemer er så vidtgående at ingen av dem kan oppfattes separat”. Dette er ett av de fire grunnprinsippene som blir beskrevet nærmere under kapittelet filosofi/teori.

Osteopaten William Garner Sutherland tilførte faget undersøkelse og behandling av det såkalte kraniosakrale systemet på 1930–tallet, en metode som praktiseres av en rekke osteopater også i dag. Les om kraniosakralterapi her.