Filosofi og teori

Andrew Stills teori om osteopati består i hovedsak av fire grunnprinsipper.

1. Kroppen er en funksjonsenhet

Dette prinsippet innebærer at menneskekroppen ikke bare fungerer som enkeltdeler, men som en helhet hvor alle delene fungerer i samspill gjennom den biomekaniske funksjon, sirkulasjonssystemene, det autonome nervesystemet (det ikke viljestyrte nervesystemet) og bindevevsnettverket i og omkring muskelskjelettsystemet.

Ved f.eks en kneslitasje er det viktig for osteopaten å ta hensyn til hele kroppen. Ut fra osteopatiens teori vil årsaken til slitasjen kunne være knyttet til andre funksjoner eller strukturer i kroppen. Det kan være sirkulasjonsmessige problemer, nevrologiske problemer eller skader (mekaniske problemer) som er den grunnleggende årsak til slitasjen.

2. Strukturen styrer funksjonen

Den anatomiske forståelsen av begrepet ”struktur” innebærer her alle typer kroppsvev; f.eks blodkar eller knokkelvev. Spesielt knokler, muskler, sener, bindevev, blod og lymfe (vevsvæske) er av interesse for osteopaten, som vektlegger det gjensidige forholdet mellom disse.

”Funksjon” viser til hvilke biomekaniske og fysiologiske funksjoner ulike kroppsdeler har. Prinsippet innebærer at skader eller problemer i knokler eller annet kroppsvev, vil påvirke funksjonen og, f.eks føre til nedsatt bevegelighet eller elastisitet. Selv om prinsippet i hovedsak setter struktur som årsak, mener osteopater også at årsakssammenhengen kan gå andre vei; at funksjon kan påvirke struktur. Et eksempel på dette er at lang tids halting (funksjon) på grunn av en skadet fot, kan føre til belastningsskader i andre ledd (struktur).

3. Kroppsfunksjonene er avhengig av sirkulasjonssystemet.

Dette prinsippet innebærer at sirkulasjonssystemet (som her inkluderer både blod og lymfe) er helt sentralt for alle øvrige kroppsfunksjoner. Hvis drenering gjennom årer og kar eller fra vev ikke er tilstrekkelig god, vil dette ut fra teorien påvirke forskjellige vevsstrukturer eller organer, slik at de ikke er i stand til å utøve sin spesifikke funksjon eller at irritasjon av strukturene blir mer fremtredende. Etter for eksempel en vevsskade, vil reparasjonen av selve vevet blant annet avhenge av en så normal sirkulasjon som mulig.

4. Kroppen innehar selvregulerende og selvhelende mekanismer.

Osteopatien går ut fra at kroppen selv er i stand til å skape eller gjenopprette en likevekt.

Med likevekt mener osteopatene at kroppen etterstreber en balanse mellom dens totale bevegelige funksjon (og energiomsetningen knyttet til dette), sirkulasjonssystemet (blodgjennomstrømning og lymfeflyt) og den integrerte funksjonen til det autonome nervesystemet (det ikke viljestyrte nervesystemet). Osteopatien vil forsøke å bidra til at disse selvregulerende mekanismer kommer i gang eller normaliseres.

Det diskuteres enda om disse prinsippene i seg selv skiller seg i vesentlig grad fra skolemedisinen. Forskjellen ligger i at innenfor osteopatisk teori ses disse prinsippene sammen, og osteopater mener at de har evnen til å oppdage små funksjons- og elastisitetsendringer i vev, og kan løse opp i dette før det eventuelt utvikler seg til et problem eller en sykdom.

Det er viktig for osteopaten å finne frem til den grunnleggende årsaken til problemet for pasienten. I motsetning til å behandle symptomene på for eksempel tennisalbue med kortison eller annen lokal smertelindring, ønsker osteopaten å finne frem til mulige bakenforliggende årsaker til tennisalbuen før behandlingen starter.

Sykdomsforståelse

Osteopatien tar et naturvitenskapelig utgangspunkt, og skiller seg slik sett ikke fra skolemedisinen. I likhet med skolemedisinen betrakter osteopaten patologi og viktigheten av den riktige medisinske behandling av dette gjennom pasientens lege. Sykdomsforståelsen og hvordan en kan påvirke sykdomsforholdene, står derimot i relasjon til de teoretiske prinsippene som ble utviklet av Still.

Den nære relasjonen mellom det autonome nervesystem (det ikke viljestyrte nervesystemet) og det nevromuskulære systemet betraktes som viktig for at kroppen skal kunne være i balanse og fungere optimalt.

Historisk var osteopatien til dels radikal, da den mente at all sykdom opprinnelig hadde sitt opphav i anatomiske feilfunksjoner, som gjennom sirkulasjons- eller nervesystemet forårsaket disse sykdommene. Dette synet har blitt modifisert over årene, og det hevdes ikke lengre at feilfunksjon i muskelskjelettsystemet er en direkte årsak til sykelig forandring i organer.