Du er her: Forsiden / Behandlingsformer / Samisk folkemedisin / Bakgrunn

Bakgrunn

Oppdatert 05.04.2013
  • twitter logo
  • facebook logo
  • printer

Historikk

Samene har gjennom lang tid utviklet det vi kan kalle en en egen, tradisjonell folkemedisin. Dette er et resultat av all kunnskap og erfaring som en befolkningsgruppe har samlet om sykdommer og behandlingsmåter opp gjennom tidene.

Ut fra de kildene som er tilgjengelige, er det ikke enkelt å gi en entydig beskrivelse av det virkelighets- og menneskebilde som den samiske folkemedisinen bygger på. Noen deler av samisk folkemedisin er generelt lite beskrevet, fordi ideene og kunnskapene har vært hovedsakelig muntlig overlevert. Èn fullstendig versjon finnes ikke. Mange kilder til samisk historie preges også å være utarbeidet av kristne handelsmenn, misjonærer og representanter for fornorskingspolitikk, og ikke av befolkningsgruppen selv. En del av de gamle samiske behandlingene og metodene har tidvis eksistert i skjul. Forskere og samene er delvis uenige om hvordan samisk folkemedisin har vært og eksisterer i dag.  

Ryllik. Planten ble oppfattet som et universalmiddel og blant annet brukt som urindrivende og sårhelende middel. Foto: "Nothern Yarrow" av Anita 363 med Creative-Commons lisens

Bruk av urter og planter
Den samiske folkemedisin gjenspeiler samisk naturforståelse, menneskesyn og livsform. Den utgjør samtidig en stor del av den samiske kulturarven. Den bærer elementer av naturmedisin, gjennom sin bruk av urter og planter. Framfor alt baseres samisk folkemedisin seg på en særegen tro på universets og menneskets opprinnelse, formet av både kristendom og tradisjonell samisk naturreligion.

Legedekningen var dårlig, avstandene store, naturen og geografien krevende og utfordrende, og kommunikasjonene dårlige. Gjennom prøving og feiling laget samene seg et eget ”apotek” fra naturen, av planter som inneholdt stoffer de mente kunne  kurere sykdom eller plager. Det var vanlig å behandle seg selv med dette, men noen utviklet særlige kunnskaper om sykdom og slik behandling. Det var også vanlig i lokalsamfunnene at det fantes personer som var kjent for å kunne formularer for blodstopping eller helbredelse av ulike sykdommer og plager. 

Lesertradisjonen og -rollen har hatt en sentral stilling i nordnorske, og spesielt læstadianske og samiske miljøer: Den som hadde fått evnen til å helbrede, ble forventet av folk at vedkommende til aktivt å skulle hjelpe sine medmennesker. Samiske folkemedisinere kan sies å ha en helhetlig oppfatning av sykdom og helbredelse. I sitt arbeid er de interessert i hele mennesket, og ikke bare sykdommen.

Likhetstrekk med annen folkemedisin
Samisk folkemedisin har likhetstrekk med indiansk, inuittisk, norsk og kvensk folkemedisin. Fellestrekkene ligger både i bruken av urter, og i måten animalske og menneskelige midler såsom blod, urin og morsmelk har blitt utnyttet.

Årsakene til at man kan finne likheter i folkemedisinen i kulturer som ligger langt geografisk fra hverandre, kan blant annet være forholdsvis lik tilgang på visse midler fra omgivelsene og en viss mangel på skolemedisinsk behandling. Medisinsk bruk av urter har forholdsvis lange tradisjoner på de fleste kontinenter, og man regner med at også medisinske kunnskaper og forestillinger har vært en del av kunnskapsoverføring mellom kulturer generelt.

Forskjeller til annen folkemedisin
Den samiske behandlingstradisjonen sies å legge mer vekt samspillet mellom mennesket og naturenes krefter, enn hva de norske og kvenske er. For eksempel skal den samiske helbrederen kunne hente "kraft" på forskjellige steder i naturen, samtidig som det gjøres bruk av åndelige hjelpere eller beskyttelsesånder.

Den kvenske tradisjonen beskrives som mer magisk og rituell, med utstrakt bruk av formler, kniver og årelating. I tillegg utgjør saunaen et spesielt kraftsenter og er en sentral boteplass i den kvenske tradisjonen. Den norske er i større grad innrettet mot håndspålegging og bruk av urter.

Selv om man kan mene at det fins særtrekk for både samisk, kvensk og norsk folkemedisin, har det ikke eksistert vanntette skott mellom disse behandlertradisjonene. De har blitt blandet på en måte som tilsammen har gitt et folkemedisinsk mangfold. Eksempelvis er det i Nord-Troms er det funnet en formelbok med formler på både norsk, samisk og kvensk om hverandre.

Mann i samedrakt og runebomme. Bildet hentet fra "Knut Leem : Beskrivelse over Finnmarkens Lapper." Tromsø- Museum - Universitetsmuseet.

Noaiden - samenes sjaman
Man har funnet fortellinger om sjamanistiske helbredelser hos samene om lag 900 år tilbake i tid. Denne behandlingstradisjonen har muntlig blitt ført videre, som en "arv" fra generasjon til generasjon (NOU 1995:18). Den gamle samiske sjamanen - Noaiden - var både medisinmann, spåmann og prest, og med dette en sentral person i lokalsamfunnet: På samisk brukes også ”Guvlar” eller ”Buorideaddji” om noaiden. Disse ordene betyr hjelper eller forbedrer.

Noaiden var samenes lærde "lege", og til denne rollen var det knyttet både forventninger og respekt for noaidens særlige innsikt i hvordan sykdom kunne arte seg, for hans vurdering av om den syke kunne bli helbredet, samt for hvordan han kunne behandle sykdommen. Noaiden ble tillagt evnen til å drømme og tyde drømmer, han skulle kunne flytte ting med tankene (telekinetisk), og ha telepatiske evner til tankelesning og -overføring.

Noaiden var  bindeleddet mellom samene og deres guder. Han ledet også offerhandlinger og ritualer ved ønsket om god jakt og fangst, og som takk ved slike. Han ledet seremonier for å avverge det som var uønsket, og fremme det som var ønsket, blant annet hvordan det skulle gå etter et dødsfall. Han skulle kunne finne igjen forsvunnede personer, dyr og ting, samt kunne spå og forutsi hva som ville skje i framtida.

Noaiden var ellers en rådgiver,  som kunne skaffe til veie opplysninger om maktenes vilje og hvorfor problemer hadde oppstått. Oppgaven kunne være tung å bære for den som ble utvalgt, både med tanke på den hemmelige viten man ble forventet å ha, betydningen av noaidens uttalelser og anbefalinger overfor gruppen, men også på grunn av taushetsplikten man måtte overholde.

Runebomma var noaidens viktigste hjelpemiddel: Ved å slå på den, ville han falle i transe, noe som var en nødvendighet for å komme til åndeverdenen og der gjøre bruk av åndenes krefter.

Sjamanreise
Farlige sykdommer som samene ikke kjente eller skjønte årsaken til, og som de derfor heller ikke hadde noen egen terapi for, gjorde at de trodde at sykdom var blitt kastet på dem fra avdøde slektninger. Hvis noaiden mente at dette var tilfelle, måtte han dra til de dødes rike (jabmi-aimo) for å påvirke eller overtale den avdøde til å avstå fra sitt ønske om å hente den syke til seg.

Dette er beskrevet som at noaiden foretok en reise til en annen verden, hvor målet først og fremst var å berge mennesker ut av dødsmaktens grep. Noaidien var den eneste som kunne sende sin ”frisjel” på en slik reise. Han hadde den nødvendige mentale kraft, og disponerte de nødvendige hjelpeånder for å gjennomføre reisen. Vanlige mennesker ville dø om ”frisjelen” forlot dem. Under en sjamanreise var noaiden midtpunktet. Han holdt under hele seremonien kontakt med den syke og hans familie.

Noaidens råd var ordre, og dersom den aktuelle avdøde ga tegn via runebomma om at et offer var ønskelig, ga noaiden beskjed til de pårørende om det. Var offerkravet stort, tolket dette enten som et tegn på at den syke var av stor betydning, eller at den avdøde hadde sterke ønsker om å hente den syke til seg i dødsriket. Ifølge svenske kilder var at samenes generelle forestillinger om reisen til dødsriket tilstede så sent som på 1930-tallet.

På 1700-tallet startet storsamfunnet en fornorsking, hvor samene skulle kristnes og tilpasses norske regler og normer. Runebommer og andre symboler på den gamle kulturen ble beslaglagt i stor stil. Fornorskingspolitikken og kulturskiftet førte til at sjamanistiske helbredelser ble usynliggjort og fornektet. Dette gjaldt primært i forhold til den norske befolkningen, men også mellom samer.  Sjamanismen forsvant imidlertid ikke, men endret seg: for ikke å bli forfulgt av rettsapparatet, gikk  noaidene ofte "under jorden" og fortsatte å virke i skjul.

Langt inn i vår tid ble den samiske behandlertradisjonen og kulturen som helhet skjult, for å unngå stigmatisering. Selv om den gamle samiske naturreligionen med polyteisme (flere guder) som helhetlig tro nå regnes som borte, finnes det likevel elementer av før-kristen religiøsitet som sjamanismen. Ifølge NOU 1998:21 oppga fremdeles noen samer å tro på underjordiske. Man kan fremdeles finne mynter ved offersteiner, noe som kan tyde på at det fortsatt ofres til gamle guder.

Lars Levi Læstadius (1800 -1861). Bilde hentet fra Wikipedia.

Læstadianismen
Læstadianismen var en relativt ny luthersk vekkelsesbølge. Fra midten av 1800-tallet fikk den stor betydning både for det nordiske og det samiske samfunnet, ved at den virket mot fornorskning, og at samer fant en kristen religionsform som de identifiserte seg med (NOU 1998:21). Vekkelsen fikk navn etter predikanten Lars Levi Læstadius (1800-1861).

Læstadius forholdt seg til den samiske kulturen på en annen måte enn kirken hadde gjort. I sin forkynnelse lånte han begreper fra samisk kultur og religion. Læstadianismen virket samlende, og har hatt stor betydning for samisk kulturliv helt til våre dager. Mange av dagens helbredere og lesere innen den samiske tradisjonen har tilknytning til læstadianske miljøer.

Endringer i samisk folkemedisin
Det moderne mediesamfunnet, kurs og workshops har bidratt til større kjennskap om det som før var forbeholdt de spesielt innvidde. Etter lang tid i det skjulte, ser man i dag at samiske folkemedisinere annonserer for sine tjenester, eller forteller om sin virksomhet i historier i bøker, blader og aviser.

Dette har skapt debatt og diskusjon i miljøet om hvordan den samiske helbrederen skal forvalte sine evner: Skal han stå fram og fortelle om sine erfaringer, og annonsere for sine tjenester? Ifølge tradisjonen, vil helbrederen miste sine krefter dersom han synliggjør eller tilbyr dem offentlig.

Utbredelse
Samisk folkemedisin er fortsatt en aktuell behandlingsform for mange. Årsaken kan være at behandlingen knyttes sterkt til dagliglivet, tenkemåter, livsgrunnlag og trosforestillinger. Andre årsaker kan være en delvis manglende legedekning, samt at språklige og kulturelle ulikheter mellom lege og pasient kan gjøre at samene vegrer seg for å gå til legen. Man vet ikke hvor mange samiske folkemedisinere som finnes i dag, men i en oppgave av Håkon Augdal ( 1999-2000), anslås det at det finnes omtrent 20 aktive helbredere i Nord-Norge.

Oppdatert 05.04.2013