Du er her: Forsiden / Behandlingsformer / Samisk folkemedisin / Behandling i praksis

Behandling i praksis

Oppdatert 13.11.2015
  • twitter logo
  • facebook logo
  • printer

De samiske behandlerne

Det er ikke lett å kategorisere de samiske behandlerne og behandlingsformene man finner i den samiske folkemedisinen. Dette skyldes blant annet at det ikke finnes noen felles utdanning, og fordi behandlingene ofte preges av behandlerens tro og erfaring. De har ofte ulik bakgrunn, og har tilegnet seg kunnskap og teknikker på forskjellig vis.

Helbreder og læser
I kulturen kalles de tradisjonelle samiske behandlerne ofte for helbredere. De tradisjonelle har ofte et kristent livssyn, og de som helbreder ved bønn kalles læsere. Helbrederne sier at de har evner som de har fått på forskjellige måter: Noen sier de har fått åpenbaringer om dem i drømme, noen sier de har hørt eller følt "noe", og noen mener de forvalter en gave som de har blitt overlevert gjennom arv eller opplæring av slektninger. Flere mener at den helbredelse de hevder å kunne gi, ikke skyldes deres personlige krefter, men en gud eller ”stor ånd” som virker gjennom dem. Det samiske navnet på en helbreder fra kysten er ”lavvi” mens en helbreder fra innlandet har betegnelsen ”guvlar” .

En læser er en person fra den samiske kulturen som mener at religion kan helbrede, og at man kan bli frisk fra sykdom gjennom bønn. Tanken bak å lese fra Bibelen er at skriftens ord skal kunne helbrede. De fleste bibelsitater og bønner som brukes av læsere i dag, har en klar kristen form. Noen ganger benytter læseren direkte sitater fra Bibelen, som for eksempel ”Fadervår”. Andre ganger kan læsingen bestå i å gjengi fortellinger fra bibelhistorien. Det forekommer likevel formularer med før-kristent innhold. Uttrykket ”å bli lest på” betyr at en selv eller en annen person har vært i kontakt med en læser for at pasienten skal bli helbredet.

En læser sies også å være i stand til å bringe ulykke eller sykdom over noe eller noen ved å ganne. Dette skal kunne skje ved hjelp av tankens kraft. Denne ideen og metoden har eksistert lenge i den samiske kulturen. Ganning har ikke bare vært forbeholdt helbrederen, men noe som også andre personer skal ha kunnet utføre. Tradisjonelt har ganning vært brukt for å løse opp i konflikter eller straffe en som har handlet urett.

Sjamaner og healere

Andre behandlere står i en ny-religiøs sammenheng, og vi velger å dem kalle ny-sjamaner eller healere. Ifølge samisk kultur og tradisjon var sjamanen opprinnelig en person som ble utpekt av en eldre, som arvtager til rollen. Dette innebar blant annet å skulle kunne disponere usedvanlige krefter. Sykdom ble ansett som noe pasienten måtte ha hjelp til å frigjøres fra. For å få kontakt med de store kreftene, måtte sjamanen ifølge tradisjonen gå inn i transe. Samisk ny-sjamanisme bygger på den før-kristne samiske religionen.

Det er mange ulikheter mellom den før-kristne sjamanen og ny-sjamanen.  En del ny-sjamaner har likevel et kristent grunnsyn. Enkelte bruker ritualer og rituelle gjenstander som er knyttet til sitt grunnsyn. Til forskjell fra den før-kristne sjamanen, blir ny-sjamanen ikke utpekt, men selv velger å påta seg rollen.

Kunnskapsgrunnlaget som knyttes til rollen skapes av den enkelte behandleren gjennom muntlige og skriftlige kilder. Mange ny-sjamaner holder åpne workshops, kurs og seminarer, og videreformidler på denne måten både sine egne tanker om behandlingen, og tradisjonens syn på helse og sykdom til andre. Å heale betyr å gjøre hel igjen. Healing er en egen behandlingsform, som eksisterer også utenfor den samiske folkemedisinen. Det er mulig å gå på kurs eller ta ulike utdanninger i healing. Les vår artikkel om healing her.

Hvordan foregår behandlingen?

Behandlingen avhenger mye av hvilken type behandler man oppsøker. Noen har registrerte foretak og et sted man kan komme til for behandling. Andre tar imot folk hjemme, og har ofte et eget konsultasjonsrom i boligen. Noen kan man avtale time hos, mens andre reiser rundt og man møte opp og vente på tur. Læseren har oftest konsultasjoner i enerom eller via telefon, og reiser ikke rundt for å helbrede folk. Noen samiske behandlere tar seg ikke betalt, men tar heller imot gaver.

Behandlerne som bruker bibelsitater eller bønn, uttrykker seg ofte med stor intensitet. Noen behandlere mener at de må berøre den syke delen på kroppen, mens andre mener at de ikke trenge å røre  pasienten for å gi behandling. Enkelte tilbyr fjernbehandling via telefon, og da er det vanlig at behandleren spør om pasientens fødselsdato og navn. Religiøst orienterte behandlere vil også spørre om pasienten er døpt, men det stilles sjelden krav om at pasienten har noen bestemt religiøs oppfatning eller tro for å kunne bli behandlet. Det er også vanlig at pårørende eller andre rundt pasienten kan kontakte slike behandlere, og da oppgis ofte pasientens personalia og diagnose.

Dersom behandleren og klienten har lik kulturell kunnskap og bakgrunn, foregår behandlingen gjerne i taushet. Dette forklares med at den samiske folkemedisinen regner de helbredende kreftene til å ikke bare ligge i ordet, men like mye i tanken hos behandleren og pasienten. Noen behandlere i den samiske kulturen sies også å ha skulle synske evner. Disse mener da at de som en del av behandlingen kan fortelle pasienten hvordan sykdommen vil forløpe.

Presisering

Dersom teknikken som utøves er en form for religiøs aktivitet, kan det ha betydning for om det regnes som alternativ behandling, eller ikke. Les mer om dette i artikkelen Hva er alternativ behandling?

Diagnostikk

Begrepet diagnostisering er ikke helt dekkende i samisk folkemedisin, fordi det ofte blir snakk om en "spådom": behandleren utfører bestemte ritualer eller handlinger som han mener vil gi ham tegn fra de maktene eller kreftene som sykdommen settes i sammenheng med. Pasienter som deler kultur og tradisjon med behandleren, kan også komme til behandleren med en "egendiagnose" basert på denne måten å se på sykdom på.

For å finne ut hvor eller hva sykdommen kommer fra, har det såkalte Steinbadet vært mye brukt i den samiske folkemedisinen. De viktigste komponentene i dette er tre steiner fra tre forskjellige steder: En fra fjæra, den andre fra kirkegården, og den tredje fra en haug i landskapet. Ifølge den samiske tradisjonen virker slike steiner sykdomsfremkallende på mennesker:

Steinen fra haugen representerer ”makter” som tilhører det samene kaller de underjordiske eller haugfolket (gufithar på samisk), steinen fra fjæra representerer draugen og gjengangere av omkomne på havet, og steinen fra kirkegården representerer døde som fremdeles finnes på landjorden. I noen varianter av steinbadet representerer steinene ånder i luft, i vann og i jord.

De utvalgte steinene varmes opp i ilden, før de slippes i vann. Den steinen som det da syder eller freser mest rundt, viser til den ”makten” som er årsaken til sykdommen.

Steinbadet inneholder også behandlende aktivitet: den steinen som freste mest, legges mot det syke stedet på kroppen, det leses et helbredelses-formular, og steinen legges til slutt tilbake der den kom fra. Slik skal man ifølge tradisjonen kunne sende de ånder eller makter som er årsak til sykdommen, tilbake der de kom fra. Den syke skal dermed kunne bli frisk.

Behandlingen

I tillegg til healing og lesing, har det innen den samiske folkemedisinen blitt brukt behandlingsmetoder som massasje, kopping, årelating, moxabrenning og ofring.
 
Andre vanlige midler som kunne bli kombinert med healing og lesing deles i fire grupperinger: midler fra planter, dyr, mennesker og andre produkter.
Det eksisterer ingen fullgod oversikt over hvilke av disse midlene og metodene i samisk folkemedisin som fortsatt er i bruk.

Massasje
Innen den samiske tradisjonen har massasje som behandling blitt brukt ved ryggsmerter, fordøyelsesbesvær, hodepine, kolikk, tannsmerter, revmatisme med mer. Punkter i hodet ble trykket og massert ved hodepine. Det finnes tilsvarende kinesiske akupunkturpunkter, som skal stimuleres ved de samme lidelsene. Les mer om massasje i vår artikkel her.

Kopping
Kopping er en metode som benytter undertrykk for å skulle bedre sirkulasjonen i kroppen, og redusere muskelspenninger og smerter i muskulaturen. Et horn eller glass blir brukt til å lage vakuum i huden til den hever seg. Hornet fjernes, samtidig som det lages et lite hull i huden for at blod skal kunne suges ut. Kopping er kjent brukt ved smertetilstander og ved hevelser, og for å øke blodsirkulasjonen. Som oftest utføres koppingen på det stedet der hevelsen sitter. Alle slags blåflekker skal kunne koppes direkte på flekkene, og deretter suges ut med koppehorn. Det skal fortsatt finnes folk i samiske bygder som driver med kopping. Metoden er også kjent fra tradisjonell kinesisk medisin.

Sneppert til bruk ved årelating. Foto: Adnan Icagic. Tromsø Museum - Universitetsmuseet.

Årelating
Ved årelating gjøres det et inngrep, hvor en vene åpnes for å tappe ut blod. Ifølge tradisjonen kom sykdom av ”sykt” blod, som man derfor måtte kvitte seg med. Til forskjell fra kopping, mente man at det "beste" blodet ville renne ut hvis man stakk hull på blå flekker. Derfor unngikk man bevisst å utføre årelating på/fra blå flekker. Årelating er også kjent fra kjent folkemedisinen i  østlige kulturer.

Moxabrenning
Moxibusjon regnes for å ha sin opprinnelse i Kina. Metoden er en del av tradisjonell kinesisk medisin (TKM) og er kjent brukt utover det nordlige Eurasia, fra Stillehavet i øst til de samiske områder i vest. Moxabrenning innebar brenning av knusk på hud. Knusk er en tørket, svært brennbar sopp, som i Norden vokser på bjørk og bøk. Dette sies å brenne raskt og med  lav temperatur. Ifølge tradisjonen skulle dette stimulere immunsystemet, meridianene og nervene som er knyttet til de punktene man velger å utføre brenningen.

I samisk tradisjon har man brukt mye det høyeste punktet på muskelen mellom tommel og pekefinger. Samene mente at stimulering av nettopp dette punktet hadde innvirkning på tykktarmen, og smertedempende virkning på kjevepartiet. Samene brant derfor moxa mot tannpine, leddverk, revmatisme og hodepine på dette punktet.

Også den kinesiske akupunkturlæren kopler dette punktet til tykktarmen, og i dagens akupunkturteori regnes dette punktet for å ha allmenn stimulerende effekt.

Metoden brukes fortsatt, mellom annet innen akupunktur. I moderne varianter bruker man varmelamper istedenfor å brenne knusk.

Ofring
Samene har også praktisert ofring for å fjerne eller forebygge mot sykdom. Det ble ofret til flere forskjellige makter, såsom kulturens sykdoms- og dødsdemon Rota, eller til en seide (et gudebilde i stein, beliggende på en sentral offerplass). I samisk tradisjon har naturen blitt betraktet som levende og med sjel, slik at fjell, steinblokker og innsjøer hadde liv og kunne være til hjelp for den som tilba og ofret til dem.

I tradisjonen fantes det altså flere slike ”skjebnebestemmere” som kunne påføre eller fjerne sykdom. Lokale variasjoner av slike var vanlig, men man tror at seidene ble ofret til på bestemte måter og innenfor en felles forståelse for slik dyrkelse. 

Ballblom

Ballblom

(lat.Trollius europaeus).

Planten ble benyttet i medisinsk sammenheng.

Foto:"Ballblom" av randihausken med Creative-Commons lisens.

Midler fra planter
Urter er en sentral komponent i den samiske folkemedisinen. Bruksområdene og -hensiktene har mange fellestrekk med hva vi kjenner til idag, og med andre folkemedisinske tradisjoner. 

Urter var utbredt som selvhjelp for samene, ved en rekke ulike plager som man ifølge tradisjonen kunne behandle selv. Mer kompliserte plager, ble overlatt til sjamanen eller til den som ble ansett for å være spesielt urtekyndig.

Brukt innvortes, ble urtene ofte inntatt som te eller som inhalasjoner. Samene brukte også urtene utvortes, foreksempel i badevann, eller til å smøre på huden. Noen urter som man idag vet har et høyt innhold av vitaminer og mineraler, ble ansett som å virke forebyggende.

I boka ”Samenes folkemedisin” er det listet opp over 150 mye brukte plantebaserte midler.

Midler fra dyr
I den samiske tradisjonen har man også brukt midler fra dyr til å behandle eller forebygge sykdom. Ikke overraskende har reinsdyret stått i en særstilling. Reinens blod, horn, hår, kjøtt, lever, skinn og vom har vært brukt mot en rekke ulike sykdommer (NOU 1998:21).

Kokte reinklauver ble brukt mot forstoppelse, gjerne sammen med margebein. Bjørnefett ble brukt som salve, ved isjas og gikt. I tillegg til å spise den, smurte samene reinost (ost basert på reinmelk) på huden ved frostskader. Urin fra reinsdyret ble brukt ved snøblindhet og stær, eller innvortes mot bendelorm.

Samene brukte også organer og væsker fra andre dyr som sel, bever, slange, hund, rype, ravn og frosk til å behandle og forebygge sykdom.

Midler fra mennesker
I den samiske behandlingstradisjonen har også midler fra mennesket selv blitt brukt. Hårstrå, morsmelk, urin og blod vært brukt både universelt og ved spesifikke lidelser. For eksempel ble urin brukt ved hoste, vondt i halsen og ved alkoholforgiftning. Som i flere andre tradisjoner, ble morsmelk ansett som rensende middel, ofte ved øyelidelser.

Andre produkter og metoder
Produkter og stoffer som kull, sot, ulike metaller, snø, sjøvann, leire, ull og ulltråd ble i den samiske tradisjonen sett på som helsebringende eller kurerende midler. For eksempel ble kvikksølv og avskrap fra sølv spist ved beinbrudd, fordi man trodde at metallet ville finne veien til bruddet, og "lodde" beinet sammen. Kvikksølv ble også brukt som middel mot uønsket graviditet.

Les mer:
Fotografen Kenneth Hætta publiserte i 2010 nettsiden "DàlkkoDeapmi - samisk folkemedisin i lydbilder" med støtte fra Sametinget. Nettsiden inneholder bilder og lydkommentarer. Den har adresse http://www.dalkkodeapmi.no/indexn.htm

Oppdatert 13.11.2015