Gjennom trykk og massasje mener soneterapeuter at de kan stimulere soner på kroppen slik at kroppen setter i gang en helbredelsesprosess. Teorien bak er at det fins enkelte enheter i kroppen, som skal inneholde informasjon om hele kroppen. Føttene er den enheten soneterapeuter i hovedsak konsentrer seg om.
Punkter på føttene som er svært ømme for trykk skal, i følge teorien, svare til organer og deler av kroppen som er svekket eller syk. Når soneterapeuten masserer/trykker på ømme soner, mener han eller hun å kunne sette i gang en reparasjons - eller helbredelsesprosess i det tilsvarende området i kroppen.
Det er gjort lite forskning på soneterapi. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes lite dokumentasjon på at soneterapi har effekt. De antatte virkingsmekanismene bak soneterapi er ikke kjent. Soneterapiens teori om at behandling av sonene stimulerer selvhelbredende prosesser i kroppen, er ikke dokumentert.
Noen av de lidelsene soneterapi ofte brukes ved er ledd- og muskelsmerter, stress, fordøyelsesproblemer og luftveislidelser.
I følge utøverne skal klienter kunne oppleve hodepine, tretthet, avslappethet, dyp søvn, diaré, svetting og utskillelse fra slimhinner. I tillegg skal urin og avføring kunne endre både hyppighet, farge og lukt. Utøverne anser ettervirkningene som en del av helbredelsesprosessen.
Det er ikke rapportert om alvorlige bivirkninger av soneterapi. Personer med visse diagnoser knyttet til blodomløpet og/ eller som har gjennomgått transplantasjoner frarådes likevel å bruke soneterapi.
Det som kalles soneterapi eller fotsoneterapi i Norden, kalles ellers i verden for refleksologi. I refleksologi forutsetter og behandler utøverne flere soner spredt utover hele kroppen. Eksempler er ørerefleksologi (akupunktur), ansiktsrefleksologi (akupunktur), hånd- og fotsoneterapi, irisdiagnose, tungediagnose og massasje.