Hvordan er pasienter som mottar alternativ behandling juridisk sikret?

Svaret på dette avhenger av utdannelsen til behandleren og behandlingssituasjonen. Hovedregelen er at:

• alternative behandlere som er helsepersonell, og/eller gir behandlingen innenfor det offentlige helsevesenet, reguleres i tillegg til Lov om Alternativ Behandling av helsepersonelloven og pasientrettighetsloven .
• alternative behandlere som ikke er autorisert helsepersonell, og gir behandlingen utenfor helsetjenesten, reguleres i all hovedsak av lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Som pasient har man altså andre rettigheter hvis man for eksempel mottar akupunktur av en fysioterapeut, enn dersom man mottar akupunktur av en behandler som ikke er autorisert helsepersonell. Det har også betydning om behandlingen gis i en offentlig institusjon (for eksempel sykehus) eller ikke.

Helsepersonelloven og pasientrettighetsloven

Dersom helsepersonell gir alternativ behandling til en pasient, stiller helsepersonelloven en del krav til behandleren. Loven krever blant annet at behandleren må ha tilstrekkelig kompetanse til bruk av behandlingsmetode, og metoden må i seg selv være forsvarlig. Helsepersonell må holde seg til anerkjente og utprøvde metoder (§4). Loven stiller videre en rekke andre krav til helsepersonells yrkesutøvelse. De har i utgangspunktet:

• opplysningsplikt
• meldeplikt
• dokumentasjonsplikt, og vilkår for autorisasjon
• krav til organisering av virksomheten
• krav til autorisasjon, og
• taushetsplikt

Pasientrettighetsloven angir den enkelte pasients rettigheter overfor helsepersonell og helsetjeneste. Dette forutsetter at alternativbehandleren er helsepersonell, og at det foreligger et behandlerforhold hvor det ytes helsehjelp. Dersom skaden da er oppstått innenfor det offentlige helsevesenet, vil pasienten vil i utgangspunktet være sikret de generelt virkende rettighetene som er etablert i pasientrettighetsloven. I visse tilfeller kan det da være mulighet for erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning.

Imidlertid er det viktig å huske på at det er et mindretall av alternativbehandlerne i Norge som er helsepersonell.

Dersom du har klager i forbindelse med alternativ behandling gitt av helsepersonell, kan klagen rettes til helsetilsynet eller pasientombudet. For mer informasjon om dette anbefaler vi deg helsetilsynets hjemmesider.

Lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Lov om alternativ behandling av sykdom mv. trådte i kraft 1. januar 2004. Loven erstattet den gamle kvakksalverloven av 1936. Årsakene til at man utarbeidet ny lov var blant annet at bruken og tilbudet av alternativ behandling hadde økt, og at myndighetene ønsket en mer moderne og tidsriktig regulering av feltet.

Formålet med loven
om alternativ behandling er nettopp ”å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling". Lovens utgangspunkt er at alle som ønsker det, kan behandle sykdom eller lidelse. Videre kan i utgangspunktet alle kalle seg "alternativ behandler", "akupunktør", "healer", "homeopat", "massør" osv. Som et hovedtrekk kan man si at alternative behandlere uten tilknytning til helsetjenesten har langt færre juridiske forpliktelser å forholde seg til, enn de som har slik tilknytning.

Dette medfører at pasienter i mindre grad er sikret juridisk dersom de behandles av en alternativ behandler uten helsefaglig utdanning, eller hvis behandleren arbeider utenfor helsetjenesten. Loven gir likevel alternativbehandlere klare begrensinger når det gjelder:

• behandling av alvorlige eller smittsomme sykdommer: alternativ behandling kan ikke uten videre tilbys mot selve sykdommen, med mindre det er avklart med lege på forhånd. Imidlertid har alternativbehandlere lov til f.eks å lindre symptomer eller dempe bivirkninger av andre medisiner hos alvorlig syke.
• hva slags inngrep behandlere kan utføre: medisinske inngrep med risiko for skade kan kun utføres av helsepersonell.
• taushetsplikt
• tittelbruk
• markedsføring og informasjon som gis til pasienten om behandlingen, f.eks om behandlingens påståtte effekt.

I likhet med kvaksalverloven, har Lov om Alternativ Behandling egne straffebestemmelser dersom behandlerens aktivitet går utover det loven åpner for. Det fins imidlertid ikke noe eget organ for klager på alternativ behandling utført av ikke-helsepersonell utenfor helsetjenesten. Dersom behandleren er medlem av en organisasjon for utøvere av behandlingsformen, kan man henvende seg til denne for mer informasjon om muligheten for å klage der.

I tillegg inneholder loven et regelverk rundt en egen registerordning for alternative behandlere, som beskrives under kapittelet Registerordningen. Registret gir ingen sikkerhet for tryggheten, kvaliteten eller effektiviteten på de ulike behandlinger/ utøvere, men er ment å bidra til å sikre pasienten med hensyn til de mer forretningsmessige forhold.

Mer om formålet med loven, behovet for en ny lov istedetfor kvaksalverloven, eller om Registerordningen, kan du lese i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) i kapitlene
12.5 Spørsmål om opphevelse av kvaksalverloven - behov for nytt regelverk,
12.7 Lovens formålsbestemmelse,
12.9 Lovfesting av frivillig registerordning