Hvordan er pasienter som mottar alternativ behandling juridisk sikret?

Svaret på dette spørsmålet er avhengig av utdannelsen til behandleren og behandlingssituasjonen. Hovedregelen er at

• alternative behandlere som er utdannet autorisert helsepersonell, og/eller gir behandlingen innenfor det offentlige helsevesenet, reguleres i hovedsak av helsepersonelloven og pasientrettighetsloven .
• alternative behandlere som ikke er autorisert helsepersonell, og gir behandlingen utenfor helsetjenesten, reguleres i hovedsak av lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Som pasient har man altså andre rettigheter hvis man for eksempel mottar akupunktur av en fysioterapeut, enn dersom man mottar akupunktur av en behandler som ikke er autorisert helsepersonell. Det har også betydning om behandlingen gis i en offentlig institusjon (for eksempel på sykehus) eller ikke.

Helsepersonelloven og pasientrettighetsloven

Dersom helsepersonell gir alternativ behandling til en pasient, stiller helsepersonelloven en del krav til behandleren. Blant annet må behandleren ha tilstrekkelig kompetanse til bruk av metode, og metoden i seg selv må være forsvarlig. Behandleren må også holde seg til anerkjente og utprøvde metoder (§4).Loven stiller videre en rekke andre krav til helsepersonells yrkesutøvelse. De har i utgangspunktet:

• opplysningsplikt
• meldeplikt
• dokumentasjonsplikt, og vilkår for autorisasjon
• krav til organisering av virksomheten
• krav til autorisasjon, og
• taushetsplikt

Pasientrettighetsloven angir den enkelte pasients rettigheter overfor helsepersonell og helsetjeneste. Av sentrale rettigheter kan nevnes:

• rett til helsehjelp
• rett til medvirkning
• rett til informasjon
• samtykkebestemmelser
• rett til journalinnsyn og
• klagerett

Dersom du har klager i forbindelse med alternativ behandling gitt av helsepersonell, kan klagen rettes til helsetilsynet eller pasientombudet. I visse tilfeller kan det være mulighet for erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning, dersom skaden er oppstått innenfor det offentlige helsevesenet.

Når det gjelder de lover og det regelverk som gjelder for alternativ behandling utført av helsepersonell, anbefaler vi deg helsetilsynets hjemmesider for videre lesning. Der kan du finne mer informasjon om helsepersonelloven, pasientrettighetsloven, og andre relevante lover for helsepersonell og pasienter. I tillegg vil du her finne annen relevant informasjon om f.eks klagemuligheter.

Lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Lov om alternativ behandling av sykdom mv. trådte i kraft 1. januar 2004. Loven erstattet den gamle kvakksalverloven av 1936. Årsakene til at man utarbeidet ny lov var blant annet at:

• bruken av alternativ behandling hadde økt
• befolkningens oppfatning av alternativ behandling hadde endret seg i tråd med denne utviklingen
• myndighetene ønsket en mer moderne og tidsriktig regulering av feltet.

Som et hovedtrekk kan man si at alternative behandlere uten tilknytning til offentlig helsevesen har langt færre juridiske forpliktelser å forholde seg til, enn de som har slik tilknytning.
Dette medfører at pasienter i mindre grad er sikret juridisk dersom de behandles av en alternativ behandler uten helsefaglig utdanning, eller hvis behandleren arbeider utenfor det offentlige helsevesenet. Dog er flere bestemmelser fra helsepersonelloven videreført i Lov om alternativ behandling.

Formålet med loven om alternativ behandling er nettopp ”å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling ”, samt å regulere adgangen til å utøve slik behandling (§ 1).

Lovens utgangspunkt er at alle som ønsker det, kan behandle sykdom eller lidelse. Videre kan i utgangspunktet alle kalle seg "alternativ behandler", "akupunktør", "healer", "homeopat", "massør" osv.

Loven gir likevel behandlere klare begrensinger når det gjelder:

• behandling av alvorlige eller smittsomme sykdommer: alternativ behandling kan ikke tilbys mot selve sykdommen, med mindre det er avklart med lege. Behandlere har imidlertid lov til f.eks å lindre symptomer eller dempe bivirkninger av andre medisiner.
• hva slags inngrep behandlere kan utføre: medisinske inngrep med risiko for skade kan kun utføres av helsepersonell.
• taushetsplikt
• tittelbruk
• markedsføring og informasjon som gis til pasienten om behandlingen, f.eks om behandlingens påståtte effekt.

I tillegg til en nærmere beskrivelse av disse begrensingene inneholder loven et regelverk rundt en egen registerordning for alternative behandlere, som beskrives under kapittelet Registerordningen. Registret gir ingen sikkerhet for kvaliteten eller effektiviteten av ulike behandlinger/ utøvere, men er ment å sikre pasienten med hensyn på mer forretningsmessige forhold.