Information in English
01.03.2012
Det offisielle og politisk korrekte begrepet i Norge er "alternativ behandling”. På grunnlag av dette har NAFKAM og NIFAB valgt å konsekvent bruke "alternativ behandling" om feltet (NAFKAM fikk navnet sitt før "behandling" ble det offisielle begrepet).
Også blant utøvere er nå ofte begrepet behandling foretrukket, blant annet fordi "medisin" gjerne forbindes med medisinering og/eller skolemedisinsk behandling.
Er det forskjell på alternativ behandling og alternativ medisin? Har det noe å gjøre med om man tar tabletter eller går til en manuell behandling? Vi vil her se på begrepene medisin og behandling, og forklare hvorfor det offisielle norske begrepet er alternativ behandling:
I Kunnskapsforlagets Medisinske Ordbok defineres "medisin" som
1. Populær betegnelse på legemidler.
2. Legekunst, legevitenskap, læren om forebygging, diagnostikk og behandling av sykdom.
3. Det samme som generell indremedisin.
Begrepet "medisin" har gjennom historien vært knyttet til legekunsten, både når det gjelder skolemedisin, folkemedisin og alternativ medisin:
Folkemedisinen er kort sagt den gamle legekunsten ispedd kjerringråd, kunnskap om urter med mer. I folkemedisinen ble kunnskap ofte muntlig overlevert mellom generasjonene.
Skolemedisinen er den medisinske tradisjonen som det undervises i ved universitetene. Ved framvekst av skolemedisinen forsvant delvis folkemedisinen.
Alternativ medisin bygger delvis på folkemedisinen. Den historiske tilknytningen til begrepet medisin har antagelig vært en årsak til at begrepsbruken ikke er blitt endret ettersom skolemedisinen fikk større innpass.
Begrepene «medisin» og «skolemedisin» er i den moderne medisin mest brukt om den kunnskap og yrkesaktivitet leger og andre grupper av autorisert helsepersonell benytter seg av, og bygger på en biomedisinsk forståelsesmodell og vestlig vitenskap. Begrepene medisin og skolemedisin kan defineres til å omfatte den behandling/ helsehjelp som utføres av autorisert helsepersonell, jf. helsepersonellovens § 3 første ledd nr 1. jf. § 48.
Legeforeningens landsstyremøte vedtok i 1995 å konsekvent bruke alternativ behandling, og ikke alternativ medisin. Begrunnelsen var at legeforeningen ønsket at begrepet medisin skulle tilhøre vitenskapelig medisinske skole.
I Ot.prp 27 (2002-2003) Om alternativ behandling mv beskrives behandlingsbegrepet til å omfatte ulike behandlingsregimer som har både forebyggende, kurerende og lindrende formål. Behandlingsbegrepet anses her som et dynamisk begrep som indikerer ulike handlingsmønstre, snarere enn å indikere et avgrenset virkefelt.
Den alternative behandlingen bygger på et annet teoretisk grunnlag enn skolemedisinen. Behandlingen tilstreber å være holistisk eller helhetlig; to pasienter med samme sykdom kan få ulik behandling fordi de er to ulike individer, og man anser kropp og psyke som en helhet hvor man ikke kan behandle bare en del.
Også pasientens egeninnsats er i dette synet en avgjørende faktor. Den behandlingen som gis av alternative behandlere bruker ofte lite teknisk utstyr, og legger vekt på personlig interaksjon mellom pasient og behandler. Behandlingen er ofte orientert mot sykdommens antatte bakenforliggende, grunnleggende årsaker og ikke mot dens symptomer.
Det er - og har vært - uenigheter til hvilket begrep som er mest dekkende og som bør anvendes på det alternative feltet. I Aarbakke-utvalgets utredning ble begrepet ”alternativ medisin” benyttet. Da Ot.prp. nr 27 ble laget, hadde høringsinstansene ulike innspill til begrepsbruken:
Legeforeningen mente at "alternativ medisin" var uheldig, fordi man kunne få inntrykk av at dette representerer en vitenskapelig basert behandling som har dokumentert effekt. Foreningen anbefalte derfor "alternativ behandling".
Norsk Sykepleierforbunds syn var at alternative terapiformer har lite med ”medisin” å gjøre, og gikk for ”komplementær behandling”.
De alternative behandlernes organisasjoner anbefalte begrepene "naturmedisin" og "holistisk medisin".
Helse- og omsorgsdepartementet valgte å bruke begrepet "alternativ behandling" i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Begrunnelsen var følgende:
” Begrepet behandling har den fordel at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin, og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet. Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell.
Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål.Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.
Departementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor komplementær og alternativ behandling. Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet må sies å dekke det aktuelle feltet på en tilfredsstillende måte, og er det begrepet som er mest nøytralt.
Det understrekes at valg av begrepet alternativ behandling ikke bygger på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen”.
