Information in English
01.03.2012
Hva som anses som alternativ behandling varierer fra kultur til kultur, og fra land til land. Selv innenfor ett land er ikke grensen lett å definere fordi den er stadig i bevegelse.
For eksempel er akupunktur en del av det offentlige helsetilbudet i noen land, men ikke i andre land. Det ferskeste eksempelet i Norge er kiropraktikk, som før ble regnet som alternativ behandling, men ble godkjent som en del av det offentlige helsetilbudet i 1988.
Selv når grensen kan ses tydelig, berøres den av den dominerende og gjeldende holdningen hos helsepersonell og myndigheter - hvor positive eller negative de er til alternativ behandling. Ulike yrkesgrupper innen helsevesenet vil også definere alternativ behandling forskjellig. Alternative behandlere er heller ikke entydige: noen mener at de representerer et helsetilbud og burde være en del av helsetjenesten, og anser seg ikke for å være blant resten - ”de alternative”.
Grensen mellom alternativ behandling og skolemedisin kan også defineres forskjellig ut ifra hvilke ”briller” en ser med: Ulike perspektiver eller "briller" gir forskjellige innfallsvinkler til hva som definerer alternativ behandling. Det kan finnes flere forklaringer alt ut i fra hvilket ståsted man har. Grensene mellom disse er heller ikke absolutte. Vi vil her se gjennom noen ulike slike "briller":
Alternativ behandling kan sees som et sosialt fenomen. Da kan det være flere faktorer som bestemmer hva alternativ behandling er, som for eksempel økonomiske, politiske og organisatoriske aspekter.
Hva som er definert som alternativ behandling, knyttes i dette perspektivet opp mot hvordan praksisen reguleres rettslig, om behandlingsformen har offentlig godkjenning, eller om kostnader til bruk refunderes av det offentlige. En vanlig definisjon av alternativ behandling her kan være at grensen mellom skolemedisin og alternativ behandling er basert på om behandlingsformen finansieres av det offentlige, på linje med det øvrige offentlige helsetilbudet.
Alternativ behandling kan også ses på som et kulturelt fenomen. I dette synet handler man ut fra hvordan sine ideer om hvordan verden er bygd opp, moralske ideer om hva som er rett og galt, og tanker om hva som er viktig og ikke viktig. Grensen mellom alternativ behandling og skolemedisin kan her ses som et skille mellom forskjellige trossystem og grunnleggende ideer om hva kropp, sykdom og helbredelse er.
En rådende tanke innen alternativ behandling er at kroppen er en levende helhet hvor kropp, psyke, følelser og åndsliv ikke kan skilles. Man mener her at det fins en gjennomstrømmende livskraft, og at kroppen har store evner til selvhelbredelse. Et motstykke til dette kan sies å være at det etablerte helsevesenet lenge har sett kroppen som et mekanisk system som består av organer, vev, celler, molekyler osv hvor hver del gjerne kan behandles uavhengig av de andre.
Dog fins det flere eksempler på motsatte forhold, som når en alternativ behandler fokuserer direkte på behandling av en sår hals med urtemedisin, og når helsevesenet ser på pasienten som en helhet ved å vurdere pasientens livsstil, kosthold, psyke og fysiske form i behandlingen av hjertesykdom.
Det alternative behandlingsfeltet kan også forstås som en sosial bevegelse. I faglitteraturen har nye sosiale bevegelser blitt sett på som del av en moderniseringsprosess, som gjerne står i konflikt mot de regjerende oppfattninger og forståelser i samfunnet. Det finnes flere paralleller mellom nyere sosiale bevegelser og alternativ behandling:
Alternativ behandling kan også betraktes som et terapeutisk fenomen. Feltet inkluderer mange ulike behandlingsformer som for eksempel akupunktur, homeopati, soneterapi, healing, rosenterapi etc. Mange av behandlingsformene baserer seg på teorier som skiller seg vesentlig fra skolemedisinen.
Forskning på alternativ behandling har ofte vist liten eller ingen effekt. Likevel velger endel pasienter å bruke disse behandlingene. Grunnene er mange, blant annet fordi mange selv mener og erfarer at de har nytte av behandlingen. Det kan sies å være stor avstand mellom resultatene som fremkommer ved forskning og pasienters opplevde effekt av behandlingen.
Forskning på helseeffekt av en terapi eller medisinsk intervensjon har lenge vært preget av biomedisinsk forskning. Mesteparten av forskningen som er gjort frem til i dag har brukt forskningsmetoder utviklet av kliniske farmakologer for å dokumentere kvalitet, dosering og sikkerhet mot bivirkninger hos et medikament før det slippes ut på markedet. Den mest aksepterte forskningsmetoden har vært "dobbeltblindet randomiserte kontrollerte kliniske forsøk".
Medikamenter som ikke viser noen effekt eller er skadelige slippes ikke ut på markedet. Det fins også eksempler hvor senere studier har avdekket risiko eller skade ved bruk, og medisinen har blitt trukket tilbake fra markedet.
Mange forskningsprosjekter på alternativ behandling har vært utført etter denne oppskriften. Alternativbehandlere mener at dette er problematisk, med den begrunnelse at behandlingen de gir ikke kan splittes opp i deler som kan undersøkes separat - den totale behandlingseffekten hevdes å være mer enn summen av delene. Hvis alternativ behandling skal evalueres, må forskningsfokuset ifølge dette synet være og omfatte alle aspektene ved behandlingen: Man må forstå konteksten og den filosofiske rammen som behandlingsformen befinner seg i, og hvordan den praktiseres klinisk.
I forlengelsen av dette synet hevdes det da at så lenge pasienter erfarer effekt, er det opp til forskeren å finne forskningsdesign og variabler som hensyntar dette. Hvis tilstrekkelig forskning viser at en alternativ behandlingsform lar seg dokumentere med betydelig effekt og regnes som trygg, vil den i teorien ikke bli regnet som alternativ lenger.
