Bakgrunn

Det å presse hånden mot et verkende hode, gni og klemme hendene på kalde føtter, eller slå lett med fingrene på et numment område, kan sees som intuitive handlinger. Slik er det naturlig at massasje tidlig ble utviklet som behandlingsmetode, og at massasje har vært benyttet i alle de kjente kulturene.

”The yellow emperors classic of internal medicine” - ofte betegnet som “Nei Ching”, ble skrevet i Kina ca. år 1000 f.kr. Dette er regnet som det eldste skrevne medisinske arbeidet så langt vi kjenner til historien, og her beskrives blant annet massasje som behandlingsform (Basmaijan 1981). Tidligere kinesiske kilder - tilbake til 2700 f.kr. - er omdiskutert med hensyn til hvorvidt de beskriver massasje (ibid.)

Fra Babylon kan kilder om massasje dateres tilbake til ca. 700 f.kr. Det kan antas at massasje her var en del av religiøse ritualer, og ble brukt blant annet for å drive bort demoner (Basmajian 1981). Fra India har man kilder tilbake til tidlig middelalder hvor metoden massasje nevnes i Sanskrit litteratur.

De mest omfattende og detaljerte beskrivelsene av massasje er fra Hellas og senere Roma. Her beskrives massasje som medisinsk behandling mot lidelser, i forbindelse med fysiske prestasjoner, gladiatorkamper, etter bad, m.m. Allerede i Oddyssen som refererer til hendelser ca 1100 f.kr, indikeres det at massasje ble gitt til hjemkomne krigere. Hippocrates (460-ca. 375 f.kr.) som ofte betegnes som legekunstens far, var imidlertid den første til å diskutere massasje skriftlig og i detalj (Harris i Basmajian 1981). Asclepiades (124 f.kr – ca 40 e.kr) anses imidlertid å ha vært mer sentral enn Hippocrates med hensyn på å gjøre massasje kjent og brukt som behandlingsform (Salvo 1999) .

En viktig etterfølger av Hippokratisk medisin var Galen fra Pergamon (ca 130-200 e.kr.) Han samlet gresk anatomisk og medisinsk kunnskap, og hans system fortsatte å dominere medisinen gjennom middelalderen, og inn i nyere tid (Salvo 1999).

I den tidlige middelalder ble massasjen i stor grad borte i vestlig medisin, og besto kun hos ”folk healers” og jordmødre. På begynnelsen av 1500-tallet tok imidlertid den franske militærkirurgen Amproise Pare (ca. 1510-1590) opp massasje som behandlingsform etter operasjoner, og bidro til økt fokus på massasje innen legevitenskapen. Det samme gjorde Girolamo Mercuriale (1530-1606) og Timothy Bright (1551-1615).

Rundt 16 århundre var det to øst-asiatiske arbeider som fikk betydning for feltet; det kinesiske ”Chen-chiu ta_ch’eng” og den japanske publikasjonen ”San-tsai-tou-hoei”. I vestlig medisin ble Simon Andre Tissot viktig for utviklingen av fysioterapien på midten av 1700-tallet og publiserte flere arbeider om gymnastiske øvelser som også anbefalte massasje.

I moderne tid - fra det 19. århundre - ble massasje for alvor populært igjen. Den økte populariteten var knyttet til den svenske fekteren Per Henrik Ling (1776-1838). Han underviste i gymnastikk og fekting ved Lunds universitet og utviklet et system med en rekke øvelser kombinert med massasje. Systemet ble kalt Ling-systemet eller ”Swedish movement Cure”, og massasjen har etter dette blitt kjent som ”svensk massasje”. Øvelsene og massasjen er blant annet videreført fra Hippocrates nedtegnelser, og hans lærer Herodicus. Han hadde fokus på at visse bevegelser/øvelser kunne rette opp kroppslige ”feil” som hadde blitt etablert gjennom vaner. Systemet Ling hadde utviklet ble raskt svært populært – i 1851 var det etablert 38 skoler i sentrale byer i Europa. Mange av hans elever hadde medisinsk utdanning, noe som resulterte i at massasje ble mer akseptert innen medisinsk praksis. Den tyske legen Johann Mezger (1839-1909) var også sentral mht. å videreformidle massasje som en akseptabel terapiform innen legevitenskapen.

Tidlig på 1900-tallet begynte leger å delegere ansvaret for massasje til sykepleiere, assistenter og fysioterapeuter fordi det tok for mye tid. På denne tiden publiserte også den tyske kirurgen og ortopeden Albert Hoffa sin massasjeteknikk som la grunnlaget for den mellom-europeiske massasjetradisjonen (Tappan, 1980).

Massasje har til tider hatt en sentral plass innen fysioterapien, men tilbys i dag i økende grad av behandlere uten fysikalsk/medisinsk utdanning. I så tilfelle betegnes massasje som alternativ behandling.

Fordi massasje er blitt utviklet over så lang tid, og i ulike kulturer finnes det også mange forgreininger eller typer massasje. Det finnes i dag mer enn 80 ulike former for massasje, hvorav de fleste har utviklet seg de siste 20 år (NOU).