Bakgrunn

Historikk

Samene har i løpet av flere tusen år utviklet en egen folkemedisin. Den er et resultat av all kunnskap og erfaring de har samlet om sykdommer og behandlingsmåter opp gjennom tidene. Mange kilder til samisk historie preges av at den er nedtegnet av kristne handelsmenn og misjonærer.

Ut fra tilgjengelige kilder, er det ikke enkelt å vise det samiske virkelighets- og menneskebildet naturmedisinen bygger på. En fullstendig versjon finnes imidlertid ikke. Forskere og samene selv er uenige om hvordan samisk folkemedisin har vært og eksisterer i dag. Noen deler av samisk folkemedisin er dessuten lite beskrevet. De gamle samiske helbredelsesmetodene er aldri helt forsvunnet. De har eksistert i skjul og har endret seg og blitt omdefinert, og nye forestillinger er kommet til.

Bruk av urter og planter
Samisk folkemedisin gjenspeiler samisk naturforståelse, menneskesyn og livsform. Den er en viktig del av den samiske kulturarven og bærer elementer av naturmedisin som for eksempel bruk av urter og planter. Framfor alt baseres samisk folkemedisin seg på en særegen tro på universets og menneskets opprinnelse, formet av både kristendom og tradisjonell samisk naturreligion.

Gjennom prøving og feiling fant samene ut hva naturen kunne gi etter årstid og bosted, og de laget seg et eget ”apotek” fra naturen. Plantene bestod av stoffer som var nødvendige for å kurere sykdom eller plager. Det var vanlig at bygder og lokalsamfunn hadde spesielle mennesker som behandlet og hjalp til når det trengtes. Relativt mange kunne et blodstoppingsformular og noen helbredelsesformularer.

Lesertradisjonen og rollen har hatt en sentral stilling i nordnorske, og spesielt læstadianske og samiske miljøer: Hadde noen fått evnen til å helbrede, forventet folk at vedkommende skulle hjelpe sine medmennesker.

Samene har helt opp til våre dager vært nødt til å stole på egne krefter fordi avstandene var store, og det var få leger i de samiske områdene. Fram til 1600-tallet var det bare fire-fem leger i Norge, og den nordligste var i Trondheim (NOU 1998:21). Det har vært mulig å ta medisinsk embetseksamen i Norden i flere hundre år, men først i nyere tid har legedekningen blitt såpass god at alle har mulighet til å oppsøke en autorisert lege ved sykdom.

Likhetstrekk med annen folkemedisin
Samisk folkemedisin har likhetstrekk med indiansk, inuittisk, norsk og kvensk folkemedisin. Fellestrekkene ligger både i bruken av urter men også i måten animalske og menneskelige midler som blod, urin og morsmelk har blitt utnyttet. Årsaken til dette kan blant annet skyldes både tilgang til samme midler fra omgivelsene, mangel på skolemedisinsk behandling samt kunnskapsoverføring mellom kulturer generelt og lange tradisjoner på bruk av urter på de fleste kontinenter.

Den helhetlige tilnærmingen hos samiske folkemedisinere gjør at de er interessert i hele mennesket, ikke bare sykdommen. Den samiske folkemedisinen beskrives som en tradisjon tuftet på samspill med naturenes krefter enn norsk og kvensk folkemedisin. For eksempel kunne samiske helbredere hente kraft på forskjellige plasser, eller bruke åndelige hjelpere eller beskyttelsesånder. Den kvenske tradisjonen beskrives som mer magisk rituell med bruk av formler, kniv og årelating. I tillegg skal saunaen være en sentral kraft- og boteplass blant kvenene.

Sammenlignet med samisk og kvensk folkemedisin er den norske i større grad innrettet mot håndspålegging og bruk av urter. Selv om det er funnet særtrekk som karakteriserer både samisk, kvensk og norsk folkemedisin ser forskerne at det ikke har eksistert vanntette skott mellom disse behandlertradisjonene. Tradisjonene har blitt blandet på en måte som har gitt et medisinsk mangfold. I Nord- Troms er det funnet en formelbok med formler på både norsk, samisk og kvensk om hverandre.

Noaiden - samenes sjaman
Fortellinger om sjamanistiske helbredelser hos samene finner vi ca 900 år tilbake. Tradisjonen har overlevd gjennom muntlig overlevering, og er ført videre som en arv fra generasjon til generasjon (NOU 1995:18). Noaiden, som er betegnelsen på den samiske sjamanen, var en sentral person i den samiske religionsdyrkingen og også ellers i samfunnet.

Andre samiske ord for sjaman er ”Guvlar” eller ”Buorideaddji”, som betyr hjelper eller forbedrer. Han/hun var både medisinmann, spåmann og prest. Han var bindeleddet mellom menneskene og gudene, og runebomma var hans viktigste hjelpemiddel for å komme i kontakt andre verdener. Ved å slå på den, skulle han falle i transe for å komme til åndeverdenen.

Sjamanens oppgaver var flere. Han /hun var lege og skulle ha innsikt i hvordan sykdommer kunne arte seg, om han kunne helbrede den syke og hvordan dette kunne skje. Sjamanen ledet også offerhandlinger og ritualer ved jakt og fangst. Han kunne for eksempel finne en forsvunnet reinhjord. Han ledet seremonier for å avverge det som var uønsket og fremme det som var ønsket, blant annet ved dødsfall.

Evnen til å drømme og tyde drømmer var ett av talentene som skulle til. Sjamanen ble forventet å kunne gå inn i transe, ha telekinetiske (å flytte ting med tankene) og telepatiske (tankeoverføring) evner. Dessuten skulle sjamanen kunne spå og forutsi hva som ville skje i framtida. Sjamanen var ellers en rådgiver som skulle kunne skaffe til veie opplysninger om maktenes vilje. Oppgaven kunne være tung å bære for den behandleren som ble utvalgt, både med tanke på den hemmelige viten man skulle ha, men også på grunn av taushetsplikten man måtte overholde.

Sjamanreise
Farlige sykdommer som samene ikke kjente eller skjønte årsaken til, og som de derfor heller ikke hadde terapi for, førte til at de trodde at sykdom var blitt kastet på dem fra avdøde slektninger. Hvis noaiden mente at dette var tilfelle, måtte han dra til de dødes rike (jabmi-aimo) for å påvirke eller overtale avdøde til å avstå fra sitt ønske om å hente den syke til seg. Den samiske sjamanen foretok altså en reise til en annen verden, først og fremst for å berge mennesker ut av dødsmaktens grep. Noaidien var den eneste som kunne sende sin ”frisjel” på en slik reise. Han hadde den nødvendige mentale kraft, og disponerte de nødvendige hjelpeånder for å gjennomføre reisen.

Vanlige mennesker ville dø om ”frisjelen” forlot dem. Under en sjamanreise var noaiden midtpunktet. Han holdt under hele seremonien kontakt med den syke og hans familie. Noaidens råd var ordre, og dersom den avdøde ga tegn via runebomma om at offer var ønskelig, fikk de pårørende straks beskjed om det. Var offerkravet stort var dette enten et tegn på at den syke var av stor betydning eller at den avdøde hadde sterke ønsker om å eie og ha den syke hos seg i dødsriket (jabmi-aimo).Svenske kilder forteller at samenes generelle forestillinger om reisen til dødens land var levende så sent som på 1930-tallet.

Det samiske samfunn har i dag et ganske tvetydig forhold til før-kristne religiøse tradisjoner. Selv om den samiske religionen som helhetlig tro nå er borte, finnes det likevel elementer av før - kristen religiøsitet i dagens samiske kultur. For eksempel tror noen på underjordiske (NOU 1998: 21). Det er også funnet mynter ved offersteiner, noe som tyder på at det fortsatt ofres til gamle guder. Allerede på 1700-tallet la storsamfunnet stor vekt på å kristne samene og tilpasse dem et liv etter storsamfunnets regler og normer. Sjamanismen i samisk utforming endret seg dermed gradvis utover på 1700-tallet. Dette innebar ikke at tradisjonen ble borte. Noaidien fortsatte å kalles og virke, samtidig som runebommer ble beslaglagt i stor stil. Noaidene måtte ofte ”gå under jorden” for ikke å bli forfulgt av rettsapparatet.

Fornorskingspolitikken og kulturskiftet førte til at sjamanistiske helbredelser ble usynliggjort og fornektet. Dette gjaldt i forhold til den norske befolkning, men også samer imellom. Dersom sjamanens transeerfaringer har funnet sted i senere tid, har det neppe blitt snakket om, av redsel for stigmatisering.

Læstadianismen
Læstadianismen er en relativt ny luthersk vekkelse, og fikk fra midten av 1800-tallet stor betydning både for det nordiske og det samiske samfunnet ved at den virket mot fornorskning, og at samer fant en kristen religionsform som de identifiserte seg med (NOU 1998:21). Vekkelsen fikk navn etter predikanten Lars Levi Læstadius (1800-1861).

Han forholdt seg til den samiske kulturen på en annen måte enn kirken. I sin forkynnelse lånte han begreper fra samisk kultur og fra samisk religion. Læstadianismen virket samlende og har hatt betydning for samisk kulturliv helt til våre dager. Mange av nåtidens helbredere og lesere har tilknytning til læstadianske miljøer.

Endringer i samisk folkemedisin
Det moderne mediesamfunnet har bidratt til større kjennskap til de behandlingsformene som før var forbeholdt spesielt innvidde. Tilgangen på samisk folkemedisin har også forandret seg ved at flere kan tilegne seg kunnskap gjennom blant annet kurs og workshops.

Dette er en trend i tiden, som også gjelder alternativ medisin generelt. Samiske folkemedisinere annonserer i større grad sine tjenester, eller står fram i aviser og ukeblader og forteller om sin virksomhet. Det er dog uenighet i miljøet om helbredere skal annonsere for sine tjenester. Uenigheten gjelder forvaltningen av evnene til å helbrede, fordi tradisjonen sier at hvis evnene synliggjøres eller tilbys offentlig, vil de miste sin åndelige kraft.

Utbredelse
Samisk folkemedisin er fortsatt en viktig behandlingsform for mange mennesker. Årsaken kan være at behandlingen knyttes til dagligliv, tenkemåter, livsgrunnlag og trosforestillinger som man identifiserer seg med. Andre årsaker kan knyttes til manglende legedekning, samt at språklige og kulturelle ulikheter mellom lege og pasient kan bidra til manglende forståelse. I tillegg vil folks kunnskap og erfaring i bruk av folkemedisinske metoder være en årsak til at samisk folkemedisin fortsatt er i bruk.
Vi vet ikke hvor mange samiske folkemedisinere som finnes i dag, men i en oppgave av Håkon Augdal ( 1999-2000), anslås det at det finnes omtrent 20 aktive helbredere i Nord- Norge.