Bakgrunn

Man antar at behandlingsformen har røtter flere tusen år tilbake i tid. Tidlige funn av veggmalerier fra Egypt (ca. 2330 f.Kr) viser sannsynligvis en situasjon fra en soneterapeutisk behandling. I følge utøverne har soneterapi blitt praktisert både i Kina, Egypt, Hellas og blant forskjellige indianerstammer. I Europa kjenner utøvere til beskrivelser av lignende metoder rundt 1580.

Den amerikanske øre-nese-halslegen William Fitzgerald (1872-1942) regnes som soneterapiens grunnlegger. Han oppdaget at urbefolkningen i Mellom- og Nord-Amerika behandlet syke ved å stimulere punkter på føttene. Kunnskapen om fotpunkter eller fotsoner, ble gitt videre gjennom muntlig overlevering fra generasjon til generasjon.

Fitzgerald og hans kolleger undersøkte virkningene av, systematiserte, skrev ned sine funn og publiserte den første boken om soneterapi ”Zone therapy” tidlig på 1900-tallet. Her beskrives hvordan trykk på enkelte punkter på kroppen skal kunne bedre funksjonen til de indre organer og få smerter til å forsvinne. Fitzgerald beskrev hvordan mennesker skal ha slike punkter mange steder på kroppen, som for eksempel på hendene, ørene, tungen og i ganen. Hans arbeid ble etter hvert godt kjent blant ulike helsearbeidere (leger, tannleger, gynekologer osv), og rundt 1925 var soneterapi en av de mest utbredde alternative behandlingsformer i USA.

Den amerikanske massøren Eunice Ingham (1879-1974) ble etter hvert oppmerksom på Fitzgeralds arbeid. Med utgangspunkt i hans arbeid konsentrerte hun seg om behandlingen av føttene. Ved å føye til sine egne erfaringer utviklet hun en manuell behandlingsform som kalles ”Inghams trykkmassasje”. Hun utgav etter hvert bøkene ”Hva føttene kan fortelle” og "Hva føttene fortalte”. Hanne Marquardt (1933- ) lærte soneterapi av Ingham og jobbet for å spre behandlingsmetoden i Europa. Marquardt har også gitt ut flere lærebøker i soneterapi.

Siden Fitzgerald først lanserte teorien om soneterapi, har behandlingsformen utviklet seg mye. Slik metoden praktiseres i dag kan den ikke spores lengre tilbake enn til Ingham. Innen fagmiljøet foregår det fortsatt diskusjoner om sonenes plassering, men i følge utøverne utvikles det stadig mer nøyaktige sonekart. Her har nordmannen Charles Ersdal (1940–1995) gjort en betydelig innsats. Også det filosofiske grunnlaget for behandlingen er i endring. Mange soneterapeuter inspireres av kinesisk filosofi, og henter ofte begreper fra akupunkturen.

Det er et skille mellom soneterapi/fotsoneterapi og refleksologi. Mens (fot)soneterapeuter behandler via trykk og massasje på bestemte soner under føttene, behandler refleksologer sonepunkter flere steder på kroppen.